– Forsvaret skriker etter folk

Offisersbladet har spurt forskere og politikere og bedt dem om å finne en løsning på Forsvarets største utfordringer.

Ole Jørgen Maaø, førsteamanuensis ved Luftkrigsskolen

Forsvarets fremste utfordring i dag og litt inn i fremtiden er mangelen på folk med riktig kompetanse. Uansett hvor jeg ferdes i forsvarssektoren, så nærmest skriker man etter flere folk, med riktig kompetanse.

Forsvaret skal jo i tillegg vokse framover. Forsvaret må derfor både rekruttere flere inn i systemet og vi må være flinkere til å beholde de vi har.

Det må være attraktivt å være en av oss. Da må det lønne seg, både i forbindelse til faglig og personlig utvikling gjennom hele karrieren (folk er veldig glad i å ta utdanning), og ikke minst må betingelsene være gode, ja kanskje svært gode. I tillegg bør vi se på å benytte reservistene og verneplikten på bedre vis, her er det mye potensiell kampkraft å hente for et forsvar som uansett nesten alltid vil være for lite, rett og slett fordi vi er så få nordmenn og -kvinner.

«FORSVARET RIR KJEPPHESTER»

Kjell Inge Bjerga, professor og direktør ved Institutt for forsvarsstudier

Umiddelbart er det å avstemme de forventningene om budsjettøkninger som råd og kommisjoner har spent opp mot det som ser ut til å bli økonomirealiteten fremover.

Det må prioriteres, eksempelvis må det besluttes hvor det skal kuttes for raskt å få på plass helt nødvendig langtrekkende luftvern og nok folk på de riktige stedene. Den aller største utfordringen er likevel å evne å se helhetlig på den videre utviklingen av Forsvaret. For det første å se Norge i den større NATO-sammenhengen, for det andre å se Norge sammen med Sverige og Finland i «NATO Nord», med de enorme mulighetene som åpner seg, og for det tredje å se militære trusler som del av det samlede trusselbildet, herunder hybride og sivile, og alle gråsonene mellom.

I Norge henger man fast i at første bud fortsatt må være at forsvarsgrenene skal få ri sine kjepphester – får jeg noen stridsvogner, får du en fregatt. Problemet er at ingen tar ansvar for sammenhengende planlegging med helheten for øye. For eksempel: Hvem har og tar ansvaret for kuppberedskap i Norge i dag? Og psykologisk forsvar – i en verden som flommer over av fake news? Andre land kan inspirere til løsninger.

I Sverige og Danmark skjer det mye viktig. Begge steder legges nå sivilt beredskap og totalforsvar inn under forsvarsministeren.

STØRRE KRAV TIL FORSVARSEVNE

Hårek Elvenes (Høyre), medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget

Den største utfordringen den kommende tiden er å ruste Forsvaret for den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden 1945. Med etter hvert hele Norden i NATO, blir norske havner og flyplasser avgjørende for mottaket av allierte styrker til Norden. Dette stiller nye krav til den nasjonale forsvarsevnen.

Kampkraften, reaksjonsevnen og ikke minst utholdenheten må øke. Da må vi for det første bygge forsvarsevne i det korte perspektivet, og sørge for at dagens forsvarsstruktur er klar til innsats på kort varsel. For det andre må vi løpende planlegge en større forsvarsstruktur, og fase inn nye kapasiteter som skal kunne holdes relevante i minst 30 år, inkludert tilstrekkelige midler til personell, drift, reservedeler, oppgraderinger og øving og trening.

Det siste er særlig viktig: Nye investeringer må sikres tilstrekkelige midler til drift og vedlikehold, og ikke minst nok personell. Uten dette får vi ikke til å øke forsvarsevnen i tråd med den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen.

Les også: – Beveger oss mot en farligere verden

– Forsvaret har ett grunnleggende problem

– Eit forsvar med manglar