– Beveger oss mot en farligere verden

Cecilie Hellestveit, jurist og samfunnsviter med doktograd i krigens folkerett

Forsvarets største utfordring er feildimensjonering. Vi har forlatt en unipolar verden ledet av vår viktigste allierte, og beveger oss mot en farligere verden hvor en ny orden skal sette seg.

Vi risikerer på den ene siden et altomfattende teknologikappløp mellom USA og Kina, med fare for storkrig. Alternativt får vi en svært uforutsigbar verden preget av stadig skiftende allianser, hvor (det hybride) presset mot små stater øker betydelig og risikoen for regionale kriger tiltar. Vi risikerer også en kombinasjon av de to.

Alle tre mulige verdener eksponerer Norges sikkerhet på nye, farlige og komplekse måter. Kort sagt har vi et forsvar som er ikke dimensjonert for den verden vi er i ferd med å få rundt oss.

Steg én er å etablere en felles situasjonsforståelse, altså at norske borgere og beslutningstakere forstår hvilke utfordringer som ligger i kjømda. Steg to er å tenke nytt i en ny og farligere tid. Stikkordet er strategisk tenkning.

Vi må etablere en strategisk samhandlingsstruktur for hele statsapparatet, og vi må tenke forsvar i samtlige domener, både under og over terskel. Det fordrer både et større og et smartere forsvar, noe som er krevende å få til i nedskjæringstider. Personlig mener jeg at vi bør etterstrebe et forsvar med solide skarpe kapasiteter for utvalgte militære oppgaver, særlig maritimt og digitalt, kombinert med betydelig styrking av motstandskraften i befolkningen i bredt. Folk flest må med.

FRISTENDE Å TY TIL LETTVINTE LØSNINGER

Camilla Guldahl Cooper, Førsteamanuensis/hovedlærer operasjonell ved Stabsskolen/Forsvarets høgskole

En av de store utfordringene Forsvaret har i dag, er overgangen fra fredstidsmentalitet til en mulig krig på norsk territorium. Dette preger også Forsvarets tilnærming til distinksjonsprinsippet i krigens folkerett, særlig opprettholdelsen av skillet til egen sivilbefolkning.

Distinksjonsprinsippet har til hensikt å skille mellom militære og beskyttede sivile, og dermed beskytte sivilbefolkningen. Det skal påvirke hvordan vi organiserer oss og opererer i krig, og krever en del forberedelser som må gjennomføres i fredstid. Utfordringen er at det kan bli dyrt og dermed fristende å ty til lettvinte løsninger. Økt bruk av sivilt ansatte i Forsvaret er et slikt eksempel.

Et annet er planen om å spare penger på uniform ved å tilby sivile om må stå i stilling i krig et armbind for å vise tilhørigheten til Forsvaret. Bruken av sivile kontraktører i og nær strategisk viktige mål som flyplasser er også uheldig.

Utgangspunktet bør være at de fleste som Forsvaret trenger for å gjennomføre sine operasjoner, er militære, med de folkerettslige rettigheter og plikter som følger av det. Det reduserer faren for misforståelser, eller påstander om at vi sammenblander sivilt og militært i så stor grad at det fritar motstanderen fra sine distinksjonsforpliktelser, og vil dermed være den beste måten å beskytte sivilbefolkningen vår på.

AUTONOMI OG BEDRE BETINGELSER

Sebastian Langvad, major og hovedlærer ved Krigsskolen

Norge har behov for økt volum i Forsvaret. Det blir understreket hver dag i Ukraina. Å øke volum er imidlertid utfordret av norske sosioøkonomiske trender. Mye tyder på at vi nærmer oss et punkt for markant avtagende avkastning når det gjelder å få en større andel av norske arbeidstakere til å jobbe i Forsvaret innen realistiske rammebetingelser.

Hvis Forsvaret skal øke antall ansatte, og beholde dem lenger, må personellet kompenseres høyere i lønn og bedre rammebetingelser. Dette binder samtidig opp midler fra de andre komponentene kampkraft består av. Vi må løsrive vår evne til å skalere opp militært volum fra vår evne til å få en større andel av en stadig dyrere arbeidsstyrke til å jobbe i Forsvaret.

Autonomi og kunstig intelligens er ikke løsningen alene, men det er mest sannsynlig en stor del av løsningen. Her er det mindre interessant om ett bemannet fartøy, kjøretøy eller en enhet er bedre enn ett ubemannet motstykke. Langt viktigere er det at vi kan få langt flere avden ubemannede varianten.

For ikke å snakke om å fri mennesker fra «maskin-aktig» dataflytting i utallige prosesser. Vi skal ha mennesker, og disse skal gjøre det bare mennesker kan, og de skal kompenseres riktigere.

MÅ VOKSE PÅ LENGRE SIKT

Bengt Fasteraune (Sp), medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget

I lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det ingen tvil om at forsvarssektoren må styrkes og videreutvikles og vi må ha et forsvarspolitisk taktskifte.

Det betyr at vi må prioritere økte bevilgninger til Forsvaret, selv om det vil kunne ha innvirkning på andre satsningsområder.

Vi må øke vår forsvarsevne på kort sikt, samtidig for å forberede Forsvaret på å vokse på lengre sikt. For å klare dette er det nødvendig med en satsning på folk og kompetanse. Personellopptrappingen forseres ytterligere i 2024, og det settes av over 200 millioner kroner for å øke inntaket til Forsvarets skoler og til tiltak for å beholde og rekruttere kritisk personell.

Samtidig er det å forsvare Norge utelukkende med egne styrker ikke et realistisk alternativ, og vi er avhengige av internasjonal støtte.

Det er nødvendig med et sterkt nasjonalt forsvar for å møte utfordringene Norge står overfor, sammen med NATO og våre allierte.

Les også: – Forsvaret har ett grunnleggende problem

– Forsvaret skriker etter folk

– Eit forsvar med manglar