Norge ligger i skuddlinjen

Av Cecilie Hellestveit, jurist og samfunnsviter med doktograd i krigens folkerett

Omsider er trenden klar. Langtidsplanen for Forsvaret er på plass, sikkerhetsfokuset på norsk sokkel har økt og frislippet på kritisknorsk infrastruktur går mot slutten. Realitetene har til slutt sunket inn, og alle partier går i takt.

Alene-hjemme-festen er over.

Forsvaret skal gjenreises. Men hvilket forsvar anno 2025 er det egentlig vi trenger?

Det er ikke forholdene i Norge, men endringer ute i verden som særlig påvirker sikkerhetstruslene for Norge. Og i verden skjer dramatiske ting.

Den umiddelbare foranledningen for den sikkerhetspolitiske endringen i Norge er at den russiske bjørnen atter har våknet. Russisk imperie-tenkning er tilbake. Kreml har mye gammelt sovjet-rask på lager som kan brukes når tankegangen i Moskva blir at angrep er beste forsvar. Alle er innforstått med at Forsvarets første og største oppgave ligger her.

For Norge har russisk aggresjon i sør ført oss sammen i nord. Finland og Sverige er omsider kommet med i NATO, og vi kan nå planlegge for et faktisk nordisk forsvar med og i NATO.

Men tre utfordringer melder seg raskt.

Russlands Ukraina-krig er en intensiv og skitten landkrig. Slike kriger krever store mengder kuler og krutt og en anselig mengde kanonføde. Russland øker nå sin militære styrke til 1.5 millioner mann. Dertil gjør Ukraina-krigen at Russland får betydelig erfaring med moderne konvensjonell krig, med cyber og elektronisk krigføring i støttefunksjoner.

Det «avgrensede krigsteateret» i Ukraina, hvor vestlige våpen fases inn litt etter litt, gir også Russland betydelig kunnskap om hvordan NATOsystemer fungerer i felt. Selv om utsiktene til russisk land-krig mot Norge er ørsmå, har Finland ikke samme utsikter.

Har vi noe annet valg enn å forberede oss på (den lille) muligheten for en tilsvarende russisk landkrig mot nord?

Les også: Helt på grensen mot Russland

ØNSKER KONTROLL PÅ SJØEN

Russlands aggresjonskrig mot Ukraina har form som en landkrig, men et av hovedformålene med krigen er russisk kontroll over Svartehavet. Slik sett er Ukraina-krigen en landkrig for sjøkontroll. Strategisk samarbeid mellom Russland, Iran og India for å kontre Kina, har gjort at Russlands behov for kontroll over Svartehavet og Kaspia øker. Ukraina-krigen har i liten grad tæret på russisk maritime kapasiteter.

Russlands kan i stor grad takke Tyrkia for å stenge Bosporos-stredet for alle krigsskip og dermed skjerme den russiske marinen i stor grad. Snarere nyter den russiske marinen godt av et Russland på krigsfot, som nettopp ikke benytter marinen i krigen.

Russiske krigsskip observeres derimot ofte i felles maritime øvelser med Kina, Iran, Sør-Afrika, Brasil og andre maritime makter fa BRICS eller SCO (Shanghai Cooperation Organisation) rundt den ganske klode. Om den russiske hæren er giftig å ta i som følge av tunge amerikanske og europeiske sanksjoner (her finner vi kun land som Syria, NordKorea og Iran som er villige til å samarbeide med Russland), er situasjonen mindre tydelig når det gjelder den russiske sjømakten.

MARITIM OPPRUSTNING

Mønsteret føyer seg inn i en større global trend om maritim opprustning. De store sjønasjonene, USA og Kina, forbereder seg på rivalisering og mulig konflikt som vil foregå til sjøs. Mellomstore sjømakter fornyer flåtene sine, og gamle hangarskip fra Frankrike og Storbritannia finner veien til nye sjømakter, som Egypt og Gulfstatene. Norge, som med sin kystlinje og økonomiske sone er selve porten til Nord-Atlanteren fra nord, ligger svært utsatt til når russisk opprustning går over i blått, og russisk maritimt samarbeid tiltar med viktige stater som Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med.

Det er åpenbart at Forsvarets fokus fremover vil være sjø. Langtidsplanen for Forsvaret legger da også opp til 28 nye fartøyer av ulike typer. Men hvem skal bemanne flåten? Sjøoffiserer lages ikke i en håndvending uansett hvor «kort og effektiv» man forsøker å gjøre utdannelsen. Og vi kan neppe ty til filippinske sjøfolk, selv om Russland nå tilbyr statsborgerskap i bytte mot militærtjeneste for å bemanne rekkene.

Som vi har redet, vil vi nå ligge og duppe. Vår største militære utfordring er blå.

Les også: Balanserer mellom USA og Russland

ØKT RIVALISERING

Mest påtrengende er likevel faren som er minst håndgripelig for oss.

Rivaliseringen mellom USA og Kina tiltar sakte, men sikkert. Den handler til syvende og sist om teknologikappløpet og hvilken stat som først skal få kontroll over grensesprengende teknologier, som kvantekomputing og syntetisk bioteknologi (hvor kunstig intelligens kun er en liten komponent i det større bildet).

Det er en utbredt forestilling at den staten som får kontroll over denne teknologien, «will rule the world». Kappløpet har militære sider, og USA signaliserer stadig at risikoen for storkrig er reell: I forrige måned ble det lekket endringer i amerikanske prosedyrer for bruk av atomvåpen i en mulig storkonflikt med både Kina og Russland.

I 2022 avklassifiserte amerikanske sikkerhetsorganisasjoner krigsscenarier» for mulig krig mellom USA og Kina over Taiwan. Amerikanernes konklusjon var at uansett vei og utfall, var en slik krig «for omkostningsfull» – en klar melding om at slik krig er uønsket.

Pentagons justering av sin misjon fra å
«hindre krig mellom stater» til å «hindre krig mellom stormakter» peker i samme retning. Og i forlengelsen finner vi vår største utfordring for forsvar av landet. For når krig mellom de store er for farlig, benytter de store seg av hybride redskaper.

«Sammensatte virkemidler» virker gjerne på andre flater enn de militære, og retter seg vekselvis mot infrastruktur, finans, valuta, informasjonsdomenet eller demokratiske funksjoner. Hybride redskaper rammer gjerne tredjeparter, og da ofte allierte av en av de store. Og her er Norge svært utsatt, hvor vi ligger politisk, økonomisk og militært i skjæringspunktet mellom USA, EU, Storbritannia, Russland og Kina. Norge ligger i skuddlinjen i et aktørbilde som er svært uoversiktlig og vekslende, og hvor trusselen er dynamisk.

Det krever strategisk overblikk. Og her er vår akilleshæl. Vi kan ruste oss til tennene både til lands og til vanns. Det viktigste er å forstå truslene. Vi må ruste opp vår strategiske struktur. For om truslene er nye, er enkelte ting evige. Sun Tzu visdomsord gjelder fortsatt.

«Tactics without strategy is the noise
before defeat.»