Helt på grensen mot Russland

– Slå på veggen, slå på veggen!, ropes det fra fjellknauser noen meter unna.

Enkelte lystrer, mens andre er for utmattet til at de registrerer ropene. De er så slitne at de glemmer å sette hånda på veggen til OP (observasjonspost) 247.

Det er den symbolske målstreken for grensemarsjen.

Soldatene faller om på bakken og hiver etter pusten. Selv om beina verker og føttene har stygge merker etter gnagsår, er de fornøyde. Soldatene som har nådd toppen, slår armene rundt hverandre og heier fram de som ennå ikke er helt i mål.

– Kom igjen, nå. Det er kort vei igjen!

– Hele laget.

– Bra jobba!

Soldatene på grensen til Russland kan om kort tid sette den svarte båndstripen rundt avdelingsmerket på uniformen. Da er de grensejegere, og snart skal de bidra til å vokte 198 kilometer lange grensen, og det som skiller Norge fra Russland.

Men først må de bade i Barentshavet – i friske sju grader. Det blir verre for de som skal som skal gjennomføre marsjen for å bli grensejegere senere på året. De skal gjennom akkurat det samme – bare i langt mer krevende vær.

Grensejegerne som kommer fra Utdanningskompaniet i vinter skal også bade, sier sjef for Jarfjordkompaniet Lars Jørgen Fjellstad.

ULVEVASK I BARENTSHAVET

– Dette er den spede begynnelsen av en grensejegers skarpe periode, sier Fjellstad.

– Enkelte har hatt vannblemmer fra sin fjerde kilometer. De får litt veiledning og de får litt hjelp så pusher de seg gjennom det.

Kapteinen har nettopp fått på seg uniformen etter å ha deltatt i «ulvevasken» i Barentshavet.

Det har blitt en symbolsk handling, nærmest en slags dåpsrituale der soldatene hyler som ulver før de dukker ned i det iskalde vannet. Da er soldatene innlemmet blant grensejegerne.

– Det pleier å være en kald seanse, forklarer Fjellstad.

– I dag har det vært strålende sol og 20 grader. Nå tror jeg alle har satt pris på det, og det er velfortjent.

Soldatene som iklér seg uniformen etter å ha dukket i Barentshavet, er helt ferske grensejegere som nettopp har gjennomført grensemarsjen på rundt 100 kilometer.

Det er også en rekke mer erfarne jegere som snart skal dimitteres etter et halvt år på vakt ved den norsk-russiske grense.

For de nye grensejegerne starter tjenesten der de skal overvåke grensen, og sørge for at de eneste som krysser fra Russland til Norge, eller motsatt vei, gjør det over grensestasjonen ved Storskog.

Det er den eneste lovlige grensepasseringen.

«De rapporterer og beskriver hva de ser, og vokter grensa på en god måte. Da kreves det selvstendighet. Hvis ikke er det ikke mulig å løse oppdraget.». Kompanisjef Lars Jørgen Fjellstad.

Hvem som blir tillatt å passere over fra russisk side, har blitt kraftig innskrenket som følge av krigen i Ukraina.

I tillegg til å trygge grensen, skal de unge soldatene holde oversikt over hva som skjer i nærområdene til grenselinjen. De er Norges øyne mot Russland. Akkurat hva de registrerer og rapporterer videre om russisk aktivitet, er det mer hemmelighold av.

– De rapporterer og beskriver hva de ser, og vokter grensa på en god måte. Da kreves det selvstendighet. Hvis ikke er det ikke mulig å løse oppdraget. Utdanningen og marsjen de vernepliktige soldatene har gjennomført, skal forberede dem til tjenesten som venter, forklarer kompanisjefen.

– De nye (grensejegerne) er ferdig med seks måneders utdanning, sier Fjellstad og viser til at de ferske grensejegerne nylig er overført fra Utdanningskompaniet.

– Soldatene har klart seg med det de har i sekken – som en god patruljesoldat skal.Ingen har satt opp telt, og de har ikke hatt noen hjelpemidler underveis. Vi har en alarmøvelse i overkant av et døgn hvor de har trent på å løse oppdrag rettet mot en krise- og krigssituasjon. De har vist at de kan bekjempe en mulig fiende, hvis det skulle være nødvendig, sier Fjellstad.

Les også: Balanserer mellom USA og Russland

KLARE FOR VIDERE TJENESTE

I OP 247 cirka 200 meter over havet har to grensejegere funnet sofaen. De var blant de første til å komme opp til fjelltoppen med panoramautsikt over Finnmark og Russland.

Det er ikke første gangen Felix James Eriksen og Simen Engen har vært med på marsjen opp til toppen. De er allerede grensejegere og bærer «grensesnoren».

Den symboliserer den utøvende delen av grenseoppsynet.

Begge har utvidet sin førstegangstjeneste med seks måneder slik at de kan bidra i utdanningen og oppfølgingen av nye grensejegere.

En jobb i Forsvaret i framtiden, er heller ikke usannsynlig, forteller de.

– Det er tungt, men veldig givende. Å løse et skarpt oppdrag på vegne av Norge har vært en kul erfaring, sier Eriksen.

Eriksen forteller at han gjerne ser for seg å søke plass ved Krigsskolen eller Lagførerskolen senere. De lange marsjene, tilliten de har blitt vist og selvstendigheten av å operere i små patruljer, ofte uker i strekk, har gitt mersmak, forteller bergenseren som startet førstegangstjenesten august 2023.

– Nå skal jeg bidra til å følge opp de nye soldatene, de som ikke har like mye tid og erfaring som jeg har. Den første marsjen opp hit var helt klart verst. Det var lettere denne gangen, sier Eriksen som var blant de første til å nå toppen.

I likhet med Eriksen, blir Simen Engen et bindeledd mellom soldatene inne til førstegangstjeneste og befalet.

Engen og Eriksen trekker fram kvaliteten på utdanningen i Forsvaret, selvstendigheten de opplever og samholdet blant soldatene, som noe av det beste med tjenesten som grensejeger.

SKAL KLARE SEG SELV

– Vi har vært 13 dager uten befal på det meste. For å gjennomføre tjenesten må du være godt nok trent, du må i tillegg være mentalt sterk og i stand til å håndtere uforutsette ting. I tillegg er du nødt til å kunne gi og ta imot tilbakemeldinger. Vi er jo ofte seks stykker i ei lita hytte i flere dager i strekk.

– Da er du nødt til å kunne si ifra, sier Engen.

20-åringen fra Bardufoss ser frisk og opplagt ut etter drøyt fire døgn med grensemarsj. Han forteller at han stilte godt forberedt til tjenesten med turer i skog og mark, med og uten ski.

– Jeg har gått mye sekk tidligere, sier Engen som anbefaler andre som ønsker å bli grensejegere å forberede seg til en mentalt og fysisk krevende førstegangstjeneste.

– På grensemarsjen har det vært viktig å motivere soldatene hele veien og å få alle med, fortsetter Engen som har fulgt et lag på fire de siste dagene.

Både Eriksen og Engen forteller at det spente forholdet mellom Norge og Russland som følge av krigen i Ukraina, er noe de snakker om.

«På grunn av situasjonen vi står i som følge av krigen i Ukraina, har besteforeldrene mine spurt meg om det er trygt å være her. Jeg svarer jo selvfølgelig at det er trygt. Samtidig har nabolandet vårt gått til krig og invasjon av et annet naboland, og vi er bare «ti meter» unna Russland». Felix James Eriksen, grensejeger

På mange måter gjør den alvorstunge situasjonen tjenesten som grensejeger mer meningsfull, forteller de.

– Det er enkelte patruljer hvor du må gå rundt 25 kilometer. Det er tungt, men du gjør det ikke for deg selv, du gjør det for Forsvaret og for NATO.

På grunn av situasjonen vi står i som følge av krigen i Ukraina, har besteforeldrene mine spurt meg om det er trygt å være her, sier Eriksen og fortsetter.

– Jeg svarer jo selvfølgelig at det er trygt. Samtidig har nabolandet vårt gått til krig og invasjon av et annet naboland, og vi er bare «ti meter» unna Russland.

KREVENDE TJENESTE

Fjellstad sier at tjenesten som grensejeger forutsetter at de vernepliktige soldatene er best mulig forberedt. Det handler om at soldatene er godt trent. Kanskje vel så viktig er det at de unge soldatene, er modne for ansvaret de blir gitt.

– Det kreves en viss grad av fysisk robusthet. Det er det ikke noe tvil om. I dette kompaniet er mange av installasjonene uten vei og vi må ta fram forsyninger, mat og personell året rundt.

– Soldatene løser oppdraget store deler av tiden uten befal og i små enheter langt unna sivil infrastruktur. Selvstendige og initiativrike soldater med en genuin lyst til å løse oppdrag er viktig for at vi klarer å løse oppdraget så godt som vi gjør.

Nede ved stranden, der Grense Jakobselv møter Barentshavet forteller, kompanisjef Fjellstad om tjenesten til grensejegerne.

Velferden har satt ut bord, og pølser og hamburgere serveres til soldater som snart skal videre i tjenesten.

Det er feiring av at soldatene har gjennomført grensemarsjen og en etterlengtet påskjønnelse etter en lang marsj på over fire døgn med lite søvn og mat.

Busser er satt opp for å frakte de utmattede grensejegere tilbake til Jarfjord. De skal slippe å marsjere flere mil tilbake. Enkelte har tatt seg fullstendig ut og de må få tid til hvile for at kroppen skal fungere.

– Det har vært utrolig kult å jobbe med så motiverte vernepliktige og dyktige ansatte. Det er på mange måter en drømmejobb, sier Fjellstad.

– Vi har dialog med politiet og andre enheter i Forsvaret hver dag. Å løse oppdraget vi har, gir oss en rød tråd i hverdagen. Samtidig er vi et jegerkompani og vi trener på klassisk patruljetjeneste og vi er med på de større øvelsene.

EN SPESIELL SITUASJON

– Det er kjempefint når det er fint, sier Jørgen Winther-Jacobsen.

Troppsersjanten (OR5) gliser og gir tydelig inntrykk av at det er et fåtall dager der Finnmark er badet i solskinn og med 20 grader i lufta.

Han styrer terrengkjøretøyet (ATV – All Terrain Vehicle) med seks hjul parallelt med Grense Jakobselv. Han har fått oppdraget å følge Offisersbladet fra morgen til kveld.

Et steinkast unna er grensen til Russland.

Den går i elva på det det dypeste punktet.

Han forteller at veien som leder ut til Barentshavet er stengt om vinteren. For å få fram forsyninger da, er sekshjuling byttet med snøscooter og ski.

Winther-Jacobsen har vært ved grensen for Forsvaret siden 2016, først som vernepliktig soldat i førstegangstjenesten. Senere har han jobbet i Pasvikkompaniet og Utdanningskompaniet som selekterer og utdanner soldater til tjenesten som grensejeger.

28-åringen har sett sin del av ruskevær i løpet av de årene han har jobbet ved grensen.

Han har også opplevd at den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har endret seg til det verre. Det har påvirket oppdraget på grensen, forteller han.

– Det er en spesiell situasjon vi er i med tanke på krigen i Ukraina. Mange av de russiske avdelingene på andre siden, er ikke lenger der i dag. De har blitt sendt til Ukraina og vi vet at de har tatt tunge tap.

Da jeg kom hit i førstegangstjenesten, var det fokus på det «blå biten» av oppdraget, sier Winther- Jacobsen og sikter til oppdraget om å støtte politiet og Grensekommisæren slik at Grenseavtalen fra 1949, blir overholdt.

– Nå er det gått mye mer i den «grønne retningen», det vil si stridsoppdraget. Det viktigste vi gjør er fortsatt å forhindre brudd og ulovlige grensekryssinger.

VANNBLEMMER OG GNAGSÅR

Noen timer senere begynner sola å senke seg på himmelen. Regnet sildrer ned over Jarfjord grensestasjon.

Den er den nyeste av grensestasjonene og ble åpnet i 2016.

Inne en vedlikeholdshall har titalls soldater vrengt av seg marsjstøvler. Svette føtter er ikke den største utfordringen.

Vannblemmer på størrelse med en femkroninger og betente gnagsår, vil føre til at enkelte vil få problemer de neste dagene.

De nye grensejegerne får medisinsk oppfølging slik at de kan fortsette tjenesten så fort som mulig. De fleste plagene løser seg med søvn, som har det vært sparsomt med de siste dagene.

For enkelte er det likevel nødvendig med mer tilsyn.

– Er du snart ferdig? spør Mathias Gabrielsen som klemmer en medsoldats hånd så den blir hvit.

– Snart, men ikke helt ennå, sier løytnant Axel Helgeland Calisch, som følger opp soldatene.

Han forklarer at det samlet seg sand under en hudflik og deler av foten har en betennelse.

Det vil løse seg, men den unge soldaten må nok belage seg på ubehag de nærmeste dagene, forteller Calisch.

Sammen med Winther-Jacobsen, har Calisch som mål å få flest mulig å grensejegerne tilbake på beina så fort det lar seg gjøre.

– Det er helt greit for noen å gå med slippers de neste dagene, sier Calisch før han vender oppmerksomheten til andre soldater.

VAKTSKIFTE PÅ VARDEFJELL

Blant soldatene som venter på inspeksjon av føtter, er Ole Bech Gjørv, Christian Kvam, Elias Sandnes og Christoffer Nyberget. Om en knapp uke skal de overta ansvaret for observasjonsposten Vardefjell.

Tidligere i uka reiste soldatene Offisersbladet møter i Jarfjord, fra Høybuktmoen. De hadde nettopp gjennomført grensekurs, der de gjennomgikk ulike scenarier som kan oppstå når de går på vakten sin; som grensekrysninger fra norsk eller russisk side av grensen.

For noen timer siden, slet de seg opp utallige trapper og mållinjen for grensemarsjen ved OP 247. Det var en slags eksamen før de offisielt blir grensejegere som vokter den nordligste delen av den norsk-russiske grensen.

– Vi visste at vi skulle gjennomføre en grensemarsj, men at det skulle være så lite søvn, i tillegg til at det var en øvelse i øvelsen, det ante vi ikke, sier Elias Sandnes.

– Etter at vi hadde at vi hadde hatt brief på Korpfjell, gikk kapteinen ut i tårnet og ropte: Alarm, alarm, alarm!

– Plutselig fikk vi beskjed om at det var «Eyes on target», og marsj om en time. Det kom som et sjokk, sier Ole Bech Gjørv.

En av soldatene beskriver grensemarsjen som et «mysterium», hvor tiden var preget av usikkerhet og overraskelser.

– Vi hadde ikke noe annet valg enn å prestere bra i patruljen, og å ta vare på hverandre, sier Christian Kvam.

Den bratte læringskurven kommer godt med når de snart starter sin vakt ved Vardefjell. Da kan de bli isolert uker i strekk som følge av været, og kontakten med omverdenen er svært begrenset.

SER FLERE BJØRNER

Winther-Jacobsen styrer sekshjulingen over en plankevei. Solskinnet og sommerværet, er erstattet av regn. Det gjør framkommeligheten verre og tilværelsen litt mer ubehagelig.

Deler av plankeveien har sunket ned i vannet.

– Dette er Schengengata, sier troppsersjanten som sikter til at penger som følge av Schengenavtalen, har sørget for at veien fram til operasjonsposten ved Vardefjell er enklere.

Det sørger for at belastningen på naturen også blir mindre, og gjør det litt enklere å vokte Schengenområdets yttergrense.

Idet sekshjulingen nærmer seg en høyde, skimtes et flere meter høyt utkikkstårn.

Landskapet her er bart, og det er utsikt mot Russland og Finland. I tillegg til norske og russiske grensestolper, skiller et reingjerde Russland mot Norge.

Det er mer dyreaktivitet enn menneskelig. Sistnevnte har stort sett forståelse for når Norge slutter og Russland begynner. Det er verre for dyra, enten det er rein eller andre firbeinte.

Bare for noen dager siden, støtte en av grensejegerne på en bjørn som stilte seg på bakbeina – bare fem meter unna.

Han kom løpende inn i operasjonsposten med en stokk i henda i tilfelle han ble angrepet. Den hadde han plukket opp idet han ble klar over bjørnen som lusket like ved.

Om det var en grensekryssende russisk bjørn er uklart, men at antallet bjørner har økt området, er det flere blant finnmarkingene som har lagt merke til. Det er også noe grensejegerne må ta høyde for og håndtere, forteller Winter-Jacobsen.

– Det er mye bjørn her, andre dyr og enkelte turister, sier troppssersersjanten som understreker at installasjonene Forsvaret rår over er militært område og merket med «adgang forbudt» som sivile må forholde seg til.

– Heldigvis står allemannsretten, med unntak av blant annet av militære områder, sterkere her enn på andre siden av grensen, sier Winther-Jacobsen.

– Hvor langt hadde jeg kommet inn på det russiske siden av grensa før jeg ble anholdt?

– Ikke langt. Jeg vil sterkt fraråde noen fra å prøve seg på det, sier troppsersjanten som levner liten tvil om at det ville resultert i avhør og trolig også store bøter.

Han forteller at både norsk og russisk grensevakt har god kontroll i grenseområdet og grensa er absolutt. Det er årlige eksempler på turister som prøver seg, og da reageres det med høye bøter som svir godt på feriebudsjettet.

«JEG HAR VALGT DETTE YRKET»

Inne på Vardefjell er grensejegere som snart dimmiterer, allerede i gang med å steke burgere for de ferske grensejegerne.

Soldatene som fikk pleiet føttene ved Jarfjord, har funnet veien opp fra Jarfjord som bare ligger noen kilometer unna.

Det er fotball-EM på TV. Portugal og Frankrike spiller om en plass i semifinalen. Trøtte øyer og slitne ansikter følger kampen med laber interesse.

– Dere bør få dere litt søvn. Dere har vært igjennom noen tøffe dager og det er viktig med hvile, formaner Winther-Jacobsen.

Om en drøy uke skal de nye grensejegerne ta over vaktoppdraget på Vardefjell. Her skal de være noen uker og patruljere grenseområdet mot Russland.

«At Russland har gått til angrep på et naboland, fører til at man gjør seg noen tanker. Jeg har jo valgt dette yrket. Det er nok litt annerledes for de soldatene som reiser hjemmefra for første gang.», Jørgen Winther-Jacobsen, troppssersjant

De har sett alle «kriker og kroker» av grenseområdet de har ansvaret for.

Nå starter tjenesten for alvor, forteller Winther-Jacobsen.

– De som kommer hit har gjort det godt på sesjon og ønsker å få en førstegangstjeneste litt utenom det vanlige. De er grundig selektert til tjenesten, og de bidrar til å hevde norsk suverenitet samtidig som de overvåker det som skjer på den andre siden av grensen, sier Winther-Jacobsen og fortsetter:

– At Russland har gått til angrep på et naboland, fører til at man gjør seg noen tanker. Jeg har jo valgt dette yrket. Det er nok litt annerledes for de soldatene som reiser hjemmefra for første gang.