Av Anders Nordstad, samfunnsdebattant og tidligere generalsekretær i Norsk Bonde- og småbrukarlag
Det ikke alle ser ut til å skjønne er at det spiller en rolle hvor denne maten kommer fra, av hvem og av hvor mange den er produsert.
Det er faktisk helt avgjørende. Det er det som gjør oss til et land og ikke bare et visst antall mennesker samlet på et gitt geografisk område.
Så viktig er maten! Uten mat vi produserer selv har vi ingen beredskap - da er vi prisgitt andre. Til enhver tid. Og det er noe vi nordmenn liker dårlig. Vi setter selvstendighet og uavhengighet foran det aller meste.
Hvorfor har vi da stilt oss sånn at vi er det landet i verden som har lavest selvforsyning med mat? Mer enn seks av ti kalorier blir i dag importert fra andre land.
GIR INGEN MENING
Det er selvsagt ikke all mat som kan produseres i landet vårt. Det forklarer noe og vi vil derfor aldri bli helt selvforsynt med mat. Vi er - og har alltid vært - en handelsnasjon og det skal vi selvsagt fortsette med. Det gir oss nemlig velferdsgevinster.
Men å importere mat vi faktisk kan produsere bedre selv gir virkelig ingen mening. Det gir oss tap av velferd og bidrar bare til å gjøre oss mer sårbare.
Siden årtusenskiftet har vi mistet fire matprodusenter – hver dag!
For like lite som vi har et forsvar for soldatenes skyld har vi en jordbrukspolitikk for bøndenes skyld. Den har vi for alle som bor i Norge sin skyld.
Hvorfor? Fordi målet med landbrukspolitikken har vært at så få som mulig skal produsere så mye som mulig. Politikken har vært å industrialisere noe som egentlig ikke lar seg industrialisere. Matjorda vår ligger nemlig der den ligger og kunnskapen til å produsere mat av denne jorda er uløselig knyttet til jorda der den ligger.
Det er heller ikke sånn at gresset vokser fortere av at fjøset blir større. Denne jakten på såkalte stordriftsfordeler bidrar bare til at vi får færre som har kunnskapen som er nødvendig for å produsere mat og at distriktene våre blir mindre attraktive steder å bo.
Les også: Det er ikke nok bare å rekruttere godt
Det blir jo ikke barneskoler, idrettslag eller sosialt fellesskap hvis det bare er 2-3 igjen som produserer mat av jorda.
DET SAMFUNNET HVILER PÅ
Den beste beredskapen er at det produseres mat og at det bor folk på så mange plasser som mulig i vårt langstrakte land.
Men da må det være lønnsomt å produsere denne maten. Det kan ikke gjøres på dugnad, slik det i stor grad fungerer i dag.
For like lite som vi har et forsvar for soldatenes skyld har vi en jordbrukspolitikk for bøndenes skyld. Den har vi for alle som bor i Norge sin skyld. Sånn at vi kan fortsette å kalle oss et land! Og sånn at vi står bedre rustet hvis noen skulle true vår selvstendighet og uavhengighet.
Lønnsom matproduksjon er selve fundamentet samfunnet vårt hviler på, men da må den faktisk være lønnsom for de som har kunnskapen og viljen til å produsere mat til resten av oss.
PS. Dette debattinnlegget er også publisert i utgave 2 2024 av Offisersbladet