Året som var så bratt
Historien til Kenneth Johansen og Tor-Egil Westerås peker i retning at Forsvaret ikke evner å ivareta sitt eget personell, skriver redaktør i Offiserbladet.
Av Øyvind Førland Olsen, redaktør i Offisersbladet
«Jeg hoppa rundt og sto mens jeg satt...».
Teksten over tilhører ikke meg, men Øystein Sunde. Trubaduren og låtskriveren vi født på 80-tallet og tidligere husker, kanskje som et humoristisk minne fra barndommen. Ifølge Sunde 1965 var et særlig tøft år – det meste var motbakke.
Kanskje jeg er historieløs, eller bare ikke gammel nok, men året vi snart legger bak oss er et av de bratteste jeg kan huske. Det har vært preget av en overarbeidet og underbemannet beredskapssektor. Det er helsekrise, politikrise og forsvarskrise – oppi alt dette ser vi ut til å stå i en politikerkrise i tillegg.
Norge er ikke den beskyttede avkroken i Europa som svømmer i penger med særlig ærlige styringsdyktige politikere.
Eller, staten svømmer tilsynelatende i penger, men det sitter langt inne å fordele de og prioritere de inn mot å svare på de store personellmessige utfordringene vi står overfor, i Forsvaret som i politiet og helsesektoren. Det skyldes ikke en manglende problembeskrivelse, enten varslene kommer fra fagforeninger eller ansatte som forteller om utfordringer de møter i jobben, blant annet som et resultat av kritisk underbemanning ved flere avdelinger i Forsvaret.
En av sakene Offiserbladet i denne utgaven peker også i retning om at Forsvaret heller ikke evner å ivareta sitt eget personell.
Tor-Egil Westerås og Kenneth Johansen (bildet) gikk ut av porten på Evenes som følge av det de beskriver som en overveldende arbeidsmengde og mangel på helt grunnleggende forutsetninger for et fungerende arbeidsliv – som en arbeidskontrakt.
Les også: Møtte på jobb uten arbeidskontrakt
Det forteller Johansen at han manglet helt til han valgte å forlate Evenes i oktober. Ifølge 24-åringen ser han ikke for seg å vende tilbake. Han sier at han har det bedre der han er i dag – selv om han fortsatt er ansatt i Forsvaret som sivil. Likevel velger han å stå fram sammen med sin nåværende kollega i håp om at andre slipper å møte på de samme utfordringene som ham.
Det er ikke sånn at det da kan konkluderes med at hele Forsvaret står overfor de samme utfordringene, men fortellingene er mange nok og tallet på ansatte som velger å slutte er likevel illevarslende høyt, at det kreves umiddelbare tiltak for å beholde flere og følge de opp på en langt bedre måte enn i dag.
Og kanskje da blir motbakken i 2024 litt mindre bratt enn i år.