Av Kjell Ivar Simensen, kompetanseutvikler i Befalets Fellesorganisasjon
Etter innføringen av utdanningsreformen (URE) er militære studenters vilkår et komisk puslespill, der brikkene ikke lenger passer sammen. Studentene er verken ansatte eller vernepliktige, men de flyter et sted midt i mellom.
Akkurat som en forsvunnet sokk i vaskemaskinen, som du finner igjen etter ett år i trommelen.
Det eneste som er konsekvent, er at det alltid velges den billigste løsningen i hele avtaleverket.
Ta «Pål», for eksempel. Han er her en fiktiv person, men situasjonen han befinner seg i, er høyst reell. Pål er kadett på Krigsskolen (KS). «Lønn»?
Nei, det får han ikke. I stedet får han et tjenestetillegg, som de i førstegangstjenesten, pluss et utdanningstillegg som tilfeldigvis summerer til 1G per år. Men vent, det er ikke egentlig 1G, for da måtte Forsvaret justere det hvert år 1. mai. Her er penger spart!
Og de syv hjemreisene som de i førstegangstjeneste får? Ikke for Pål. Han er jo ikke vernepliktig. I stedet får han fire reiser til sin siste folkeregistrerte adresse, som er på Rena etter årene i TMBN, ikke til hjemstedet hans i Alta.
Så Pål får kose seg med fire turer til Rena hvert år, mens han må punge ut en månedslønn for å besøke mor til jul.
Penger spart igjen!
Pål har vært lur og spart under sin tid i Telemark bataljon (TMBN) og kjøpt seg en leilighet på Lillestrøm. Der bor han med sin samboer når han har fri, noe som ikke skjer så ofte med opptil 80 timer «undervisning» i uken. Han får bostøtte som de i førstegangstjenesten, noe som gjør at han kan beholde både leiligheten og samboeren.
Pål er ikke unik. Det unike er at noen faktisk blir overrasket over at ståtiden blant unge er kortere etter militær utdanning i dag.
Men, nå mister han sengen på Linnerud, som har gjort de lange dagene levelige. Så nå må han pendle mellom Lillestrøm og Linderud hver dag.
Penger spart gir dårlig råd
Med sin lønn har han ikke råd til bil, så pendlingen skjer kollektivt og tar to ekstra timer av den lille tiden han har igjen av døgnet. Eller, han kan beholde sengen på Linnerud og kvitte seg med både leiligheten og samboeren.
Penger spart!
Pål er ikke ansatt, så ferie er en fjern drøm.
Ikke høstferie, ikke vinterferie, og undervisningen varer til 22. desember. På sommeren «jobber» han på FOS frem til 10. juli. Han må også bruke helger og kvelder på å forberede seg som instruktør under utdanningen, fordi hans militære kompetanse fra tidligere er uvurderlig. Kjent som gratis arbeidskraft.
Nok en gang, penger spart!
Da Pål startet på KS, var han svært motivert for en karriere i Forsvaret. Etter hvert har motivasjonen hans falt. Pål ser bare frem til å fullføre utdanningen og plikttjenesten, forså å slutte så fort som mulig.
Finnes flere som ham
Pål er ikke unik. Det unike er at noen faktisk blir overrasket over at ståtiden blant unge er kortere etter militær utdanning i dag.
Vi skal doble antall elever ved Forsvarets Høgskole (FHS) i årene som kommer. Det er en flott plan, men det hjelper lite hvis de fleste hopper av etter kort tid. Vilkårene må forbedres, og vi må gi dem både rettigheter og plikter.
Les også: Det er ikke nok bare å rekruttere godt