Napoleon – en eksepsjonelt dyktig general

Av Harald Høiback, oberstløytnant og forskningssjef ved Forsvarets museer (Illustrasjon: Charles Auguste Guillaime Steuben via Wikimedia Commons)

Det er skrevet flere bøker om Napoleon enn det er dager siden han døde under mystiske omstendigheter på St. Helena i 1821. Det er
skrevet langt mer om ham enn om Jesus eller Hitler, for å sammenligne ham med ytterpunktene. Historien om den lille korporal fenger åpenbart både forfattere og lesere.

Det er det mange grunner til.

For det første var Napoleon en helt eksepsjonell dyktig general, kanskje den beste historien har sett.

Mange historikere har forsøkt å avskrive hans talent med at det hele dreide seg om store tall. Den franske revolusjon og den allmenne verneplikten som fulgte i dens kjølvann gjorde at Frankrike under hans ledelse hadde så uendelig mange flere soldater å ta av enn sine motstandere.

Mens de måtte spinke og spare på sine soldater kunne Napoleon pøse dem ut i store mengder. Men ved nærmere ettertanke holder ikke den forklaringen helt vann. For det første var Napoleon ofte i mindretall på slagfeltet, men vant likevel. For det andre var det
også mange andre franske generaler som hadde tilgang på nøyaktig det samme «menneskemateriellet» som ham, men som slett ikke lyktes like godt.

Svar på hans genialitet må altså finnes andre steder.

KRIGENS PRAKTISKE MASKINERI

Først og fremst var Napoleon noe så banalt som en godt utdannet offiser: «Det er ingenting i den militære profesjonen jeg ikke kan gjøre selv. Om det ikke er noen der som kan lage krutt vet jeg
hvordan man gjør det, kanonlavetter vet jeg også hvordan man konstruerer. Om man må støpe en kanon vet jeg også hvordan man gjør det, og hvis man må instruere noen i bruken av kanonen kan jeg gjøre det også.»

Dette høres litt brautende ut, men det er ingen tvil om at Napoleon kunne langt mer om krigens praktiske maskineri enn de aller fleste av hans mer høyvelbårne, men langt dårligere utdannede motstandere kunne. Militær kompetanse er viktigere enn mange i dag later til å tro.

Napoleon var også helt ekstraordinært god til å lese kart og terreng. Det hevdes for eksempel at han i mars 1800 krabbet rundt på et stort kart på gulvet og spurte sin personlige sekretær Bourrienne om hvor han trodde det avgjørende slaget kom til å stå.

«Hvordan i h… kan jeg vite det?» skal Bourrienne ha svart.
«Hvorfor? Se her da din dust!», repliserte Napoleon, og pekte på
sletten ved elva Scrivia.

Han forklarte Bourrienne i detalj hvordan den østerrikske general Michael von Melas kom til å manøvrere når han fikk nyheten om at franskmennene hadde kommet seg over Alpene.

Slike historier skal man selvfølgelig ta med en klype salt, men det er ikke tvil om at Napoleon kunne beregne marsjruter bedre enn noen
andre.

I tiden før smarttelefoner og wikipedia var god hukommelse en ressurs som kunne få deg langt i livet. Napoleons hukommelse var ikke bare god, den var ekstrem. Som han beskrev sitt hodes innside: «ulike saker og ulike forhold er arrangert i hodet mitt som i et skatoll. Når jeg ønsker å avslutte én tankebane, lukker jeg bare
skuffen og åpner en annen. Om jeg skulle ønske å sove? Da bare lukker jeg alle skuffene, og der er jeg – I søvn.»

Våren 1814 ble den franske divisjonsgeneralen Étienne Pierre Ricard nærmest himmelfallen da han overhørte Napoleons diktat til stabssjef Berthier hvor han ga konkrete ordre til 19 ulike avdelinger, som ikke bare tok hensyn til deres nåværende styrke og posisjon, men Napoleon visste også nøyaktig hvor lang tid hver av avdelingene ville bruke på å marsjere til et gitt punkt.

Det gjorde han uten støtte i notater av noe slag.

HUSKET ALT OG ALLE

Det mest imponerende er hvor mye rart han kunne ha i disse skuffene. Der kunne han lagre alt fra omfattende invasjonsplaner til noen små poster i regnskapet til Théâtre-Français. Alt lå parat i
skuffene, og det var bare å trekke dem ut når han trengte innholdet.

Han ble ofte selv forbauset av hvor mye og hvor godt hans husket. Det gjaldt også navn og ansikter. Ved et tilfelle hvor han ble
introdusert for en ukjent mann spurte han vedkommende om hvordan det gikk med hans to døtre.

Mannen skvatt. Napoleon hadde ganske riktig møtt ham og hans to døtre, men bare et kort øyeblikk da han tilfeldigvis red forbi mannens gård på vei mot Marengo. Man skulle tro at generalen hadde oppmerksomheten festet helt andre steder rett før et stort slag enn på noen landsens folk i sidesynet. Ikke nok
med det.

Det var ti år siden dette tilfeldige og flyktige møtet hadde funnet sted.

Også på slagfeltet ser vi trekk ved Napoleons ledelse som skiller ham fra sine konkurrenter. For det første var han aggressiv, offensiv og ikke redd for å ta stor risiko. Han hadde et motto som kan få
ham til å høres ut som en kjøpmann fra Trøndelag: «Den enkleste manøver er den beste».

Det enkleste var alltid å knuse motstanderens hovedarmé, ikke
alt mulig annet dill.

Som Clausewitz skrev: «Vi tviler på om Bonaparte noen gang gikk i felt uten en tanke om å knuse fienden ved første andlending.»

Alle slag på denne tiden ble utkjempet med en miks av infanteri, kavaleri og artilleri. Napoleon la til grunn at man burde ha fire kanoner pr. 1000 infanterister, og at kavaleriet i antall burde
svare til 25 prosent av infanteriet.

Omstendighetene tvang ham imidlertid ofte til å endre denne fordelingsbrøken, og etter hvert som han mistet både erfarne folk og brukbare stridshester ble artilleriet en stadig viktigere del
av Napoleons taktikk.

Napoleon hadde også den fordelen at han kunne fatte sine beslutninger raskt. Som han lite genderbevisst formulerte det:

«Krigslykken er som en kvinne; hvis du mister henne i dag, kan
du ikke vente å finne henne igjen i morgen.»

Blant hans motstandere var det ikke det enkle som sto i fokus. Der skulle alt diskuteres og tallet på de som mente seg meningsberettiget om de minste ting var nærmest uendelig. Lev
Tolstoj kalte disse rådene, som bandt generalene på hender og føtter, i all uærbødighet: «Hofs-, Kriegs-, Wurst- og Schnapsratene.
Ikke engang djevelen har noe å stille opp mot dem.»

Det var først når hertugen av Wellington kom på banen, som heller ikke var glad i for mye prat, at Napoleon møtte sin overmann.

«FØLELSESLØS BARBAR»

Men det er flere grunner til at Napoleon stadig fanger folks interesse, utover at han var en fremragende general. For det første levde Napoleon i usedvanlig spennende tider, skapt av den franske revolusjon og alle dens følger.

For det andre handlet det meste i Napoleons liv om krig, og krig byr i motsetning til mye annet i historien på spennende lesestoff. For det tredje preget Napoleon en hel verdensdel. Nesten alle land har derfor sin nasjonale tvist på denne historien.

Den fjerde og kanskje viktigste grunnen til Napoleons stadige appell
er at hans skjebne har noe eventyrlig og dypt menneskelig over seg.

For noen var Napoleon en følelsesløs barbar med millioner av liv på
samvittigheten. I andres øyne er han derimot en velmenende og evnerik Espen Askeladd som alltid ville det beste, men som stadig
møtte motstand fra mindre altruistiske sjeler. Dette er, uansett perspektiv, historien om en nobody, som fra den absolutte provins og med en rar dialekt og et enda rarere navn slo seg opp til å bli verdens mektigste mann.

Det er en klasserereise ulik noen andres i Europas historie. For å sette den ekstra spissen på det hele trillet Napoleon helt til bunns igjen.

Men hva er så relevansen? Kan vi lære noe nyttig av å beskjeftige oss med fortiden generelt og Napoleonstiden spesielt, eller er
det kun blott til lyst? Det spørsmålet kan vi snu på hodet: Hva annet kan vi lære av?

Den amerikanske statsviteren Samuel Huntington fastholder at fortiden er det eneste de militære kan lære noe av. Men det finnes også gode grunner til at et opphold i Napoleonstiden er spesielt givende.

AVANSERTE TANKER OM KRIG

Det faller ganske naturlig for vår generasjon å tro at utviklingen har gjort at vi vet og kan mer enn folk som levde i tidligere tider. Men er det så sikkert? Snarere kan den voldsomme utviklingen ha gjort at vi har mistet noe på veien?

Mye tyder på at Napoleons generasjon, som inkluderte folk som Scharnhorst, Wellington og Clausewitz, tenkte langt mer avanserte tanker om krig og strategi enn det vi er i stand til i dag.

De levde før spesialiseringen kom så langt at offiserer sluttet å tenke politisk, lese filosofi og følge den vitenskapelige forskningsfronten.

Det er også først etter Napoleons tid at det har lagt seg et tykt og seigt lag av fagterminologi og ofte verdensfjerne ledelsesteorier imellom de som praktiserer ledelse og de som tenker og skriver vitenskapelig om dette. For Napoleons generasjon var det tett kontakt mellom ord, handling og konsekvens.

Det var lenge før postmodernismen og senere New Public Management fra hver sin kant rakk å undergrave respekten for erfaring, levd liv og personlige egenskaper.

Det er altså fremdeles verdt å bruke tid på
Napoleon.

Fortiden kan være lettere å se enn samtiden. Samtiden kommer oss for nær. Ved å se langt bakover, kan vi også se langt fremover.
Jeg støtter meg altså på Winston Churchills gamle innsikt: «The longer you can look back, the farther you can look forward.».

Og, om vi gjennom det lange blikket bakover oppdager at vi mennesker ikke lærer spesielt mye av fortiden, er det kanskje det viktigste budskapet historien har å fortelle oss.