Sverre Diesen: To prosent er det beste Forsvaret kan regne med

Tekst og foto Øyvind Førland Olsen, redaktør i Offisersbladet

Det er kanskje et paradoks da titusenvis av russere og ukrainere dør i krigen som fortsatt raser; men Sverre Diesen sier at eksistensielle krigermellom industrialiserte land, ikke lenger er sannsynlige. I hvert fall ikke i de tilfellene der partene vet at krigen blir total – og de økonomiske og menneskelige kostnadene vil bli enorme.

Sjefsforskeren ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har nettopp holdt et foredrag i forbindelse med utgivelsen av boka «Krig, konflikt og militærmakt» i Gyldendals lokaler i Oslo.

Overfor Offisersbladet utdyper Diesen hvorfor han mener at fullskala kriger mellom stormakter tilhører fortiden

Diesen: Det har primært å gjøre med den faren atomvåpen representerer for gjensidig utslettelse. En eksistensiell krig, selv med konvensjonelle våpen, mellom atommakter er ekstremt farlig, fordi en slik krig som den ene part er i ferd med å tape gjør det tilnærmet rasjonelt å bruke et kjernevåpen for å nullstille situasjonen. Bortsett fra kostnader og risiko er det også svært usikkert hva det politiske utfallet egentlig vil bli av en slik krig.

Også i de situasjonene der man kan være rimelig sikker på hva det militære utfallet vil bli – fordi eksistensielle kriger har en tendens til å frigjøre politiske og sosiale krefter som man egentlig ikke var klar over eller oppmerksom på. Det fører til at slike kriger ikke lenger kan sies å være et rasjonelt virkemiddel for politikken.

Offisersbladet: Du sier at Russland regnet med at krigen i Ukraina skulle være over i løpet av noen dager, og Ukraina har forberedt seg i mange år på at Russland kunne invadere. Hva ville konsekvensene vært hvis Ukraina ikke hadde dimensjonert sitt forsvar for en stor krig?

Diesen: Det ville vært svært uklokt av dem. På grunn av Ukrainas beliggenhet og med tanke på landets historie måtte Ukraina regne med at Russland kunne prøve å erobre dem, og at russerne ville tro at det ikke ville føre til en krig som var eksistensiell for Russland – helt i motsetning
til den trusselen vi står overfor i Norge.

Det er jo ingen seriøs trusselvurdering i dag som går ut på at Russland vil forsøke å angripe og annektere hele Norge. Poenget er at det ikke finnes et universelt svar på hva som er et godt forsvar. Det som utgjør et godt forsvar er helt avhengig av konteksten; den politiske, den militære og en rekke andre faktorer. Det norske forsvarsproblemet er grunnleggende forskjellig fra det ukrainske med hensyn til praktisk talt hver eneste forutsetning av betydning for hva som er et godt forsvar.

Offisersbladet: Det sikkerhetspolitiske bildet er jo ikke statisk – det kan jo endre seg?

Diesen: Det jo sagt at historien gjentar seg, likevel kopierer aldri historien seg selv. Jeg tror for eksempel at atomvåpnenes inntreden i verden er irreversibel – de vil ikke bli «avoppfunnet». Atomvåpnene vil fortsette å være et grunnleggende premiss for totale kriger og krigføring, og gjøre slike kriger mellom atommakter politisk meningsløse. Det er med andre ord ikke slik at det som er et godt forsvar for en tid eller ett sted i verden, vil være det for alle andre steder, og heller ikke på samme sted til andre tider. Konteksten for hva som er et godt forsvar handler om hvor man befinner seg i verden, hva de sikkerhetspolitiske utfordringene er og hvilken tid vi lever i.

For 200 år siden var Sverige vår fiende. Det er de åpenbart ikke i dag, og det endrer jo forutsetningene for hvordan vi innretter vårt forsvar.

Offisersbladet: Det kan jo være at Russland tegner opp kartet på nytt og at det blir en annen sikkerhetspolitisk situasjon og blikket til Russland vendes andre steder. Det kan være at Putin faller som kan føre til et mer ustabilt Russland. Hvordan vil det kunne påvirke Norge?

Diesen: Det vil være avhengig av hva slags Russland som stiger frem, men det vi kan si ganske sikkert er at Russland kommer til å være annerledes. Russland kommer ikke til å bli et vestlig land og russerne kommer sannsynligvis til å bevare en verdensanskuelse som er grunnleggende ulik vår, og som innebærer at sikkerhet og strategi er et nullsum-spill i deres øyne. Det betyr at Russland bare kan være sikkert hvis andre er redd dem.

Dette i motsetning til oss i Vesten som ser på strategi som et variabelsumspill: Hvis vi setter oss ned og snakker sammen og forstår hverandre, blir begge parter sikrere. Det er en av de grunnleggende forskjellene på Russland og Vesten.

Russerne er mer opptatt av å være fryktet enn å være likt. Med tanke på Norges plassering vil vårt sikkerhetsproblem så langt vi kan se framover være knyttet til vårt naboskap med Russland, men det betyr ikke at trusselen vil være eksistensiell, som under den kalde krigen.

FAGMILITÆRT RÅD OG ILLUSJONER OM STORSATSING

Offisersbladet: Rapportene til forsvarssjefens fagmilitære råd og Forsvarskommisjonen tegner et bilde et forsvar som har åpenbare svakheter: Det handler blant annet om materiell og at Forsvaret har personellutfordringer. Hvordan tolker du konklusjonene i rapportene som peker på behovet for en storstilt investering i Forsvaret?

Diesen: Først og fremst tror jeg de økonomiske forutsetningene i begge disse dokumentene er urealistiske. Jeg tror vi gjør lurt å legge til grunn det regjeringen har lagt frem som er en plan for hvordan budsjettene kan heves til to prosent av BNP
(bruttonasjonalprodukt). Det er det absolutt beste Forsvaret kan regne med. Selv det er bare mulig å nå ved å regne de 7, 5 milliarder kroner per år i såkalte Nansen-penger til Ukraina som en del av forsvarsbudsjettet. Det er jo åpenbart ikke en reell styrking
av forsvarsbudsjettet, men det er likevel så langt regjeringen er villig til å strekke seg.

Det tror jeg ikke det blir noen forandring på, enten vi har en
regjering ledet av Arbeiderpartiet eller Høyre. Hvis budsjettene blir hevet til to prosent av BNP kan vi finansiere et forsvar i dagens størrelse på en ordentlig måte, men ikke noe mer enn det. Det som er problemet i dag er ikke budsjettets størrelse, men det er det
faktum at politikerne konsekvent vedtar et større forsvar enn de finansierer.

Resultatet blir da at Forsvaret er nødt til å tilpasse seg dette ved å hente penger der de har kortsiktig handlefrihet: Og hvor er det? Det er på ammunisjon, det er på drift, øvelser og personell. Vedlikehold utsettes, det tæres på beredskapslagre og man går ned på personell. Hva får vi da?

Da får vi nettopp den form for akkumulering av de svakhetene vi har i dag og som Forsvarskommisjonen og FMR peker på. Det grunnleggende problemet er ikke at budsjettet er for lite, men at Forsvaret er større en det budsjettet gir rom for å drifte og modernisere.

Så kan man spørre seg om hvorfor forsvarssjefen gir det rådet han gjør?

Noe av problemet er at politikerne ikke vil gi forsvarssjefen en klar økonomisk ramme. I forbindelse med de siste fagmilitære rådene til forsvarssjefene Kristoffersen og Bruun-Hanssen, har forsvarssjefen nærmest blitt oppfordret til å tenke fritt. Da har vi selvfølgelig fått forslag og råd som koster langt mer enn regjeringen i realiteten er
villig til å bruke, men der politikerne likevel vedtar et forsvar som er en slags mellomting. Hvis politikerne vegrer seg for å gi forsvarssjefen en økonomisk ramme, bør han etter mitt
skjønn si at; «Statsråd, det gir ingen mening å be om et slikt råd uten at du forteller meg akkurat hvor mye penger jeg kan bruke. Så skal jeg fortelle hva som er den beste måten å bruke disse pengene på».

Vi hadde hatt et bedre forsvar og en vesentlig høyere forsvarsevne enn vi har i dag, med et forsvar som hadde vært mindre enn i dag, men som hadde vært i økonomisk balanse mellom drift og investeringer. Det skyldes at omtrent halvparten av forsvarsevnen,
kjøper vi med de siste 4-5 prosentene av budsjettet. Når det er disse 4-5 prosentene vi må sløyfe fører det til færre øvelser som gjør at ferdighetene går ned, materiellet blir ikke vedlikeholdt,
vi har ikke ammunisjon og vi ikke har drivstoff. Selvfølgelig svekkes
forsvarsevnen da langt mer enn den prosentvise underdekningen tilsier.

Offisersbladet: FMR og Forsvarskommisjonens utredning er knapt
en statusrapport som ikke har en politisk betydning?

Diesen: Det har den betydning at det blir lettere for regjeringen å gjøre de prioriteringene som må til for å øke selv til to prosent. Det hadde vært vanskeligere hvis ikke forsvarskommisjonen hadde vært der og sagt; «Egentlig burde vi ikke øke med 25 milliarder kroner; vi burde øke med 70», som var det kommisjonen foreslo. Sånn sett har det en betydning. Forsvarskommisjonen har på mange måter forsøkt å uttrykke alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen målt i kroner, men det betyr ikke at det er politisk vilje til å bruke så mye penger på Forsvaret.

VERNEPLIKT SIKRER IKKE FORSVARSVILJE

Offisersbladet: Du har tidligere pekt på ulikhetene mellom et forsvar bestående av vervede og vernepliktige. Hvilken tanker har du om verneplikten i sin nåværende form – i lys av å få mest mulig ut av de pengene man har?

Diesen: Verneplikt er grunnleggende et grunnlovsbeskyttet fortrinn i arbeidsmarkedet. Etter mitt skjønn har det ingenting med forsvarsvilje eller oppslutning om Forsvaret å gjøre. Det kan det ikke føres noe statistisk eller noe annet kunnskapsbasert bevis for. Det betyr at balansepunktet mellom hvor du bruker vernepliktige og hvor du bruker vervede bør styres av funksjonelle og økonomiske hensyn.

Der hvor det beredskapsmessig og kompetansemessig er mulig og ønskelig å bruke vernepliktige, gjør vi det. Der hvor de samme hensynene eller rene kost-nytte betraktninger tilsier at det er fordelaktig å bruke vervede, der bør vi gjøre det.

Offisersbladet: Færre vernepliktige og flere profesjonelle soldater?

Diesen: Ikke nødvendigvis færre vernepliktige. Men du kan for eksempel si at fremfor å bemanne Heimevernet med mannskaper som først har gjort førstegangstjeneste i forsvarsgrenene, kan man beslutte at HVs årlige behov på rundt 5000 mannskaper tas direkte
inn til en egen førstegangstjeneste som er rettet mot Heimevernets oppgaver.

Bare der har du 5000. I tillegg har du andre deler av Forsvaret, som Garden og grensevakten i Hæren. Der har du 2000 til. Så har du
besetningsmedlemmer i Kystvakten og Marinen som ikke er kritiske for fartøyets operative status, du har vakt og sikring rundt alle våre garnisoner og leire. Du kan fint skrive ut like mange vernepliktige som i dag. Nå er imidlertid den operative nytteperioden til vernepliktige i de mest kompetansekrevende delene av Forsvaret helt nede i en fjerdedel av tjenestetiden.

Tenk deg hvis vi skulle utdanne polititjenestemenn i tre år og ansette dem som konstabler i ett år, før vi sa dem opp og begynte på nytt igjen. Det er det vi driver med i Forsvaret fordi vi ikke har tatt inn over oss at verneplikt er et system laget for å skape en stor, trenet reserve i form av et mobiliseringsforsvar. Vi har avskaffet
mobiliseringsforsvaret, men beholdt produksjonsapparatet som vi så prøver å hente ut en stående kapasitet av.

Vi bruker en hammer til å prøve å skru inn en skrue.
Det er selvfølgelig en forferdelig sløsing med samfunnets ressurser.

Offisersbladet: Så verneplikt har ikke noe å si for viljen til å forsvare et land eller kunnskapen om det?

Diesen: Nei. Det finnes det som sagt intet grunnlag for å hevde – det er rett og slett en festtale. Og selv om det var riktig, så hjelper ikke det når verneplikten bare gjelder én av åtte ungdommer. Hvis politikerne mente at verneplikt var viktig for forsvarsviljen og Forsvarets forankring i befolkningen, måtte de jo ha hatt en eller annen tanke om hva man skal gjøre for å påvirke også de andre syv. Men spør man dem om det, får man ikke noe svar.

Festtalene om verneplikten er i realiteten bare en form for forsvarspolitisk liturgi uten særlig substans.

Offisersbladet: Du har jo land som Israel, omgitt av fiender med en følelse av en overhengende trussel: Finnes det situasjoner der det er rettferdiggjort med en ustrakt bruk av verneplikt? Kan det da ha en effekt på forsvarsviljen med verneplikt?

Diesen: Definitivt. Israel er et land som lever på krigsfot, omgitt av fiender på alle kanter, med et knøttlite territorium. For Israel ville det være helt meningsløst å satse på noe annet enn et vernepliktsbasert mobiliseringsforsvar.

De landene som har beholdt verneplikten er jo nettopp de landene
som også har beholdt mobiliseringsforsvaret, fordi det da er funksjonelt. Det er jo der Norge representerer unntaket; vi har kvittet oss med mobiliseringsforsvaret, men beholdt verneplikten som det primære bemanningsprinsippet. Israel, Finland og Sveits – det er tre land i Europa som alle har beholdt både verneplikt og
mobiliseringsforsvar. De har trukket den logiske konsekvens av trusselvurderingen og hvor de befinner seg – selv om det for Sveits nok er mer et spørsmål om tradisjon og historie. Sveits er jo egentlig ikke truet av noen i dagens verden, der er nok dette mer
et spørsmål om kultur og identitet – «Sveits har ingen hær, Sveits er en hær» som det heter.

Men vi er jo ikke der lenger i Norge at Forsvaret spiller en stor rolle i
nasjonsbyggingen. Det er neppe slik i vår tid at folk føler seg mer eller mindre norske avhengig av om de har gjort militærtjeneste eller ikke.

OM «KVIKKASER» OG SELVREALISERING

Offisersbladet: Men uten verneplikten hvordan hadde det slått ut på rekrutteringen og ansettelser i Forsvaret?

Diesen: Det er ikke snakk om å greie seg uten når vi først har verneplikt. Vi ville vært bra dumme hvis vi avskaffet den, vi får den aldri igjen. Mitt poeng er at nettopp av den grunn vil det være en fordel av rekrutteringsmessige årsaker å ha muligheten til å kalle inn 8000-10.000 ungdommer hvert år, eksponere dem for en militær hverdag og få dem interessert i å bli i Forsvaret.

Men det betyr jo selvfølgelig at når vi tar inn folk til førstegangstjeneste så bør vi kalle inn dem som primært
vil være interessert i å verve seg eller ta sikte på en karriere som spesialistbefal, der førstegangstjenesten er det naturlige rekrutteringsgrunnlag.

Da må vi slutte å kalle inn alle «kvikkasene» som tar sikte på en akademisk utdannelse og ser på Forsvaret som et års egenutvikling før de skal begynne på universitet eller høgskole. Vi må i stedet ta inn praktikerne – fiskerne, bøndene, håndverkerne, mekanikerne, yrkessjåførene – ikke ungdommer som vil bli høyesterettsadvokater og overleger.

Forsvaret bør ikke se det som en oppgave å tilby selvrealisering på
statens bekostning for plussvariantene i ungdomskullene.

Offisersbladet: Forsvaret smykker seg ofte med at det er «kremen av norsk ungdom» som kalles inn, det er «flinkisene». Er det et problem at Forsvaret sikter for høyt med tanke på hvem de kaller inn?

Diesen: Det er en fullstendig meningsløs praksis. Vi kaller nokså konsekvent inn dem som sannsynligvis har minst interesse av å bli i Forsvaret. Skal ny militær ordning fungere må vi begynne å rekruttere til spesialistordningen gjennom førstegangstjenesten. Offiserer bør vi rekruttere direkte fra videregående skole slik
man rekrutterer offiserer i alle andre land, det er ingen grunn til å gjøre det på en annen måte i Norge.

Vi har med andre ord ikke tatt inn over oss at når vi innfører en spesialistordning, har det også konsekvenser i andre deler av
systemet. Vi kan ikke fortsette å gjøre de samme tingene som vi gjorde da vi hadde et enhetsbefalssystem.

PS: Dette intervjuet er også publisert i utgave 5 2023 av Offisersbladet. Intervjuet ble gjennomført 5. september 2023.