Spesialist i Forsvaret: – Derfor slutter jeg

Tekst og foto: Øyvind Førland Olsen, redaktør i Offisersbladet

– Sjefssersjanten min spurte om det var noe han kunne gjøre for å endre beslutningen min. Det var det ikke. Valget jeg har tatt kom ikke overnatta og jeg har tvilt meg fram i lang tid.

Det sier 29-åringen fra Trondheim.

Han har lagt fra seg uniformen med vinkler og stripe og skiftet til arbeidsklær – håndvåpen er erstattet med hammer og spiker. Den beslutningen er endelig, sier Roksvaag som påpeker at han rent formelt er i ulønna permisjon fra Forsvaret.

Første arbeidsdag som tømrerlærling var en mandag i mars. Roksvaag sier at han er trygg på at valget om å forlate Forsvaret er riktig for ham og familien.

– Mange er i Forsvaret på tross av dårlig arbeidsvilkår og manglende karrieremuligheter – fordi de er glade i Forsvaret og fordi de ønsker å være en del av noe større enn seg selv, sier Roksvaag.

«En ressurs»

Hvorfor 29-åringen velger å forlate Forsvaret til fordel for det sivile er sammensatt. At et pengekrav etter internasjonal tjeneste var et vendepunkt i hvordan han oppfattet Forsvaret som arbeidsgiver, er han likevel tydelig på.

Det gjorde det enklere å slutte.

Det kommer vi tilbake til litt senere.

Roksvaags første møte med Forsvaret var førstegangstjenesten i 2013 som hundefører i Luftforsvaret.

Han gikk på befalsskolen i 2016, og året etter sto han i vakta på Værnes.

De siste årene har han gjennomført videregående befalsutdanning, vært våpeninstruktør og jobbet på Baseforsvarstaktiske skole på Ørland og Værnes. Der har han i perioder hatt ansvaret for rundt 50 vernepliktige i førstegangstjenesten.

– Han er den typen Forsvaret trenger, og som vi absolutt ikke bør miste. Han har vært en ressurs for Forsvaret og for oss i Befalets Fellesorganisasjon (BFO), sier tillitsvalgt Hans Petter Myrseth.

Myrseth har vært én av BFO-erne vingsersjant Roksvaag (OR5) har hatt kontakt med i løpet av sin forsvarskarriere.

Krevende tid

Roksvaag forteller om det som han mener var et vendepunkt for ham, som gjorde beslutningen å slutte i Forsvaret enklere.

Det startet med en opptreningsperiode på Ørland flystasjon før misjonen til Mali. Det var krevende for familien som teller tre, forteller Roksvaag:

– Kona tok seg av alt på hjemmebane, med levering av datteren vår til barnehagen før hun reiste på jobb. Jeg var borte store deler av dagen.

Han forteller at den ekstra belastningen i forbindelse med oppsetningen til Mali skulle kompenseres med en «særskilt tjenesteavtale». Det skulle sikre en lønn som tilsvarer den arbeidsmengden han ble pålagt.

– Jeg gikk på avtale om normal arbeidstid halvåret før jeg reiste ut. Det var en slitsom og krevende periode økonomisk. Pengene kom ikke før helt på slutten av perioden på grunn av «treghet i systemet», sier Roksvaag.

Krevde 80.000 kroner

Fra desember 2020 til mars 2021 var Roksvaag nestlagfører i et vaktlag som beskyttet bakkemannskaper i Mali.

Han sier at han følte seg privilegert og stolt over å kunne reise til
Mali. Så kom telefonen fra Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS).

– «Du skylder oss 80.000 kroner», var beskjeden jeg fikk fra FPVS. Da koblet jeg på BFO ved Lars Anthonsen (tillitsvalgt for Luftforsvaret). Det var veldig betryggende å ha den hjelpen og jeg snakket med ham hver uke i perioden før saken ble løst, sier Roksvaag.

Det tok cirka ni måneder fra han fikk telefonen fra FPVS til kravet ble frafalt. Ifølge Roksvaag ble det lett etter smutthull som kunne bevise at han ikke ble beordret til Mali.

Da kunne arbeidsgiver gjøre krav på å få tilbakebetalt et rekruttere- og beholdetillegg Roksvaag tidligere hadde fått utbetalt i forbindelse med at Baseforsvarstaktiske skole ble flyttet fra Ørland til Værnes, forteller han.

Brukte for lang tid

– Å fremme det kravet overfor en som nettopp hadde vært ute i tjeneste for landet sitt var et enormt slag i trynet, sier Roksvaag.

Han sier at han aldri fikk en forklaring fra FPVS hvorfor kravet ble
frafalt.

– Jeg er skuffet over at de ikke prøvde å møte meg på bekymringen min knyttet til dette, eller at de
viste forståelse for belastningen det var å ha dette kravet hengende over meg, sier han.

FPVS beklager nå belastningen Roksvaag ble utsatt for som følge av tilbakebetalingskravet og tiden de brukte i forbindelse med saksbehandlingen.

– FPVS og Luftforsvaret brukte for
lang tid på å avklare faktagrunnlaget. Det er uheldig, skriver oberstløytnant og nestkommanderende
ved FPVS Petter Lysholm i en e-post (les hele tilsvaret i slutten av artikkelen).

– Bare et glansbilde

Roksvaag mener pengekravet viser en systemsvikt i Forsvaret, og manglende respekt for de ansatte. Da han vendte tilbake til Norge hadde han tett kontakt med kolleger i rollen som tillitsvalgt.

Han fikk høre og se hvilke utfordringer de ansatte hadde i arbeidslivet, og han så at flere og flere
sluttet i Forsvaret.

Det forstår Roksvaag.

Da han i 2022 skulle skrive etterlattebrev (i tilfelle man dør i tjeneste) innså han at han ikke lenger var villig til å ofre livet for Forsvaret.

– Forsvaret skal jo være en attraktiv og konkurransedyktig arbeidsplass, men det er jo bare et glansbilde, sier Roksvaag.

Slutter i Forsvaret

Roksvaags fortelling om hvorfor han velger å slutte er ikke enestående.

Det viser en studie fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) som ble publisert i 2021. Der undersøkte FFI-forskerne Maria Fleischer Fauske og Kari Røren Strand hvorfor unge med fast tilsetting velger å forlate Forsvaret.

Ifølge studien var blant annet jobbtilbud i det sivile og ønsket om å ta en sivil utdanning noen av hovedårsakene. Studien som baserte seg på svar fra tidligere ansatte i Forsvaret, avdekket også at manglende eller uklare karriereplaner, misnøye med lønn og manglende mulighet for faglig utvikling var viktige grunner for at folk sluttet.

I studien kunne de som svarte krysse av på de tre viktigste grunnene til at de avsluttet arbeidsforholdet i Forsvaret.

– Misnøye med lønn var blant årsakene som pekte seg ut som de viktigste. Det var også mange i vår
studie som oppga at de sluttet på grunn av uklare karrieremuligheter i Forsvaret, sier Kari Røren Strand.

Hun forteller at de nå jobber med en ny undersøkelse som kartlegger sluttårsaker for ansatte som valgte å forlate Forsvaret i 2021–2022. Den skal være klar i juni.

– Den nye undersøkelsen viser mye av det samme som de tidligere undersøkelsene. De vanligste sluttårsakene var denne gangen manglende karrieremuligheter, misnøye med lønnsbetingelsene og misnøye med personellforvaltningen, sier Strand.

Noen innspill

Hun viser til at mandatet til FFI i denne studien ikke har vært å fremme anbefalinger til Forsvaret
og hvordan de kan beholde personell.

Noen innspill kommer hun likevel med:

– En viktig lærdom for Forsvaret er at mange av de som slutter ikke ser mulighetene som finnes i organisasjonen, eller at de ikke opplever at de får nok påfyll av kompetanse. Det er dessuten mange som er positive til å komme tilbake til Forsvaret igjen på et senere tidspunkt. Dette bør Forsvaret utnytte, og da er det viktig at kompetanse og erfaring fra arbeidslivet utenfor Forsvaret gir uttelling, sier Strand.

B-laget

Roksvaag sier han ikke kommer til å vende tilbake til Forsvaret. Han mener det er mange som er
bekymret for konsekvensene ved å jobbe i Forsvaret hele yrkeslivet.

– Jeg hadde risikert å bli minstepensjonist hvis jeg hadde fortsatt. Samtidig er det jo pålagt spesialister å ha et like stort ansvar som offiserer uten at det medfører bedre lønn. Sånn kan det ikke være, sier Roksvaag.

Han er kritisk til hvordan OMT(personellreformen Ordning for militært tilsatte), med spesialister og
offiserer, har fungert i praksis.

I stedet for at det to søylene har komplementert hverandre, har det etablert et A- og B-lag i Forsvaret,
ifølge Roksvaag.

Tydeligere planer

Han etterlyser at Forsvaret blir myeflinkere til å legge et karriereløp for spesialister i Forsvaret. Det er ett av tiltakene for å kunne beholde kritisk personell lengre, eventuelt gi de bedre muligheter til å skape en framtid utenfor Forsvaret.

– Du kan ikke være MG2-er i Telemark Bataljon i ti år for så å gå ut i det sivile for å bli daglig leder. Ved å ha gjort tjeneste i Forsvaret har man mistet muligheten til den utdannelsen og vi konkurrerer ikke på like vilkår med dem som har en sivil utdannelse.

– Da hviler det et ansvar hos Forsvaret å presentere en plan, et karriereløp for den enkelte eller treffe tiltak som gjør at Forsvaret beholder ansatte lenger eller gjør overgangen til det sivile lettere, sier Roksvaag.

Peke på problemene

Den tidligere vingsersjanten mener forsvarsansatte i større grad må tørre snakke om det som ikke fungerer i Forsvaret; blant annet mangelen på personell og materiell, eller en utdanningsmodell som ikke fungerer etter hensikten.

Roksvaag sier det hviler et ansvar fra sjef til underordnet om å si ifra.

– Vi kan ikke være redde for å være ærlige. Når det kreves at våre soldater skal være modige, må ledere i Forsvaret sette de samme kravene til seg selv. Da må de være villig til å høre hva vi er misfornøyde med, og tørre å få kjeft.

TILSVAR FRA PETTER LYSHOLM, NESTKOMMANDERENDE I FPVS:
FPVS beklager den lange saksbehandlingstiden og belastningen dette har påført Roksvaag. Arbeidsgivers rolle er å påse at ansatte får rettmessige utbetalinger like mye som å kreve refusjon hvis utbetalinger er urettmessige. Kriteriene for rekruttere- og beholdetillegg i kontrakten var etter FPVS’ synspunkt motstridende og uklar. FPVS og Luftforsvaret brukte for lang tid på å avklare faktagrunnlaget. Det er uheldig. FPVS er glad for at saken løste seg med riktig utfall til slutt og
at teksten i kontrakten kunne revideres slik at den ikke lenger er gjenstand for uklarheter.

PS! Denne artikkelen er også publisert i utgave nr. 3 av Offisersbladet 2023