MOST - en indre fiende som utfordrer alle

Av: Helene Fossum Grønseth, leder av Kadettenes fellesorganisasjon (KAFO) (Foto: Viggo Holm).

Det er helt på sin plass, og jeg er glad for å se at dette nå tas på alvor.

Motet varslerne har utvist i svært krevende situasjoner, er bemerkelsesverdig. Ikke alle har det motet. Forskning viser at kun 50 prosent av dem som opplever kritikkverdige forhold, varsler om det. Dette er for lavt. Hvordan kan det bli lettere å si ifra?

Gjennom tillitsvalgtarbeid blant vernepliktige, unge ansatte og kadetter, og som ung kvinne selv i Forsvaret, har jeg gjort meg noen tanker om dette.

De aller fleste vil bidra

Denne gangen vil jeg peke fingeren mot oss, menneskene som til sammen utgjør organisasjonen Forsvaret. Mitt inntrykk er at de aller fleste vil bidra, men ikke vet hvordan. Spesielt i de mindre alvorlige tilfellene, der det også ofte starter, er det mye vi sammen kan gjøre.

Det er tre hovedpunkter jeg mener vi må gjøre noe med for å bidra til å gjøre varslingen litt lettere: kunnskap, støtte og dialog. Dette er ting vi alle, men spesielt ledere på alle nivåer, kan bidra med.

Først og fremst trengs informasjon om hvordan et varsel saksbehandles. Studentundersøkelsen gjennomført på FHS viser at 24 prosent ikke vet hvor de finner informasjon om varslingssystemene. Det er god grunn til å tro at tallene er høyere ute i avdelingene.

De fleste er kjent med varslingskanalene. Langt færre vet hva som skjer etter varselet er sendt inn. Følelsen er som å slippe en heliumballong fylt med noe sårbart uten å vite hvor den tar veien.

Å gjøre rutinene kjent vil bidra til å trygge dem som er redd for at varselet havner feil eller hos noen med manglende kompetanse.

For linjeledere kan behandlingen også være krevende. Jeg har sett flere eksempler på linjeledere som i uvitenhet eller i mangel på kunnskap har unnlatt å ta varsler på alvor. Da er kjennskap til rutinene viktig i forkant av at man mottar et varsel.

Flere hundre sider

Da jeg skulle ha brief for Luftkrigsskolen om saksgangen i varslingssaker, trålet jeg meg gjennom et hundretalls sider fordelt på et utall ulike kilder for å finne svar.

Det er en utopi å forvente at linjeledere i en travel hverdag skal gjøre det samme.

Funnene presenterte jeg på 20 minutter, de kunne med fordel vært fast del av innklareringsbrief eller GMF.

Det andre jeg mener vi kan gjøre noe med, er støtteapparatet. Når jeg snakker med mennesker som føler seg alene, hjelpeløse og tunge til sinns, er det med stor frustrasjon jeg får høre om hvor vanskelig det er å komme seg til eksempelvis psykolog.

Med stadig færre HR-kapasiteter i avdeling oppleves terskelen høyere for å søke og få støtte. Det viktigste mener jeg dog er at linjeleder har kapasitet til å ta vare på dem som trenger hjelp og ikke minst også tilgang til støtte i saksbehandling.

Jeg har selv opplevd at det har gått halvannet år fra innmeldt varsel til noe blir gjort som følge av manglende kompetanse og tid.

Det tredje som kan bidra til å gjøre det lettere å si ifra om MOST, er dialog.

Lettere å si ifra

Forsvaret kjennetegnes av et sterkt makthierarki og generasjonsskiller som kan gjøre trygghet og dialog krevende. På FHS lærer vi verktøy for å gi tilbakemeldinger til hverandre, som for eksempel «når du gjorde..., så følte jeg… og det førte til…».

Jeg har troen på at å bli vant til tilbakemeldinger gjør det lettere å si ifra direkte, uten å trenge å varsle.

Det er også verdi i å kunne snakke om egne feiltrinn. Tidligere ble vådeskudd straffet med refs. Sist gang det forekom på SKSK, ble det gjennomført helhetlig debrief i etterkant, slik at vi fikk felles læring.

Kanskje kan vi jobbe for et miljø hvor nulltoleransen opprettholdes, men feiltrinn kan snakkes om også innenfor MOST?

Å fasilitere for og underbygge rommet for dialog og tilbakemeldinger er alles ansvar.

Som leder kan man invitere til samtaler om hva som hos den enkelte kan vanskeliggjøre varsling, for deretter å sette inn målrettede tiltak. Det kan skape sunn presedens for åpenhet.

Slike samtaler kan både være del av et systematisk arbeid og tas over en kaffekopp i det daglige.

Felles innsats

MOST er en utfordrende fiende for systemet og for alle som er del av det. Det er vi mennesker som utgjør organisasjonen.

De små tingene som spesielt ledere, men også øvrige, kan gjøre gjennom økt kunnskap, støtte og dialog, er viktige.

Denne fienden kan vi beseire, men kun med alles innsats.

Dette innlegget var først publisert av utgave 5/22 av Offisersbladet.