Forbereder vi oss på riktig krig?

Av Tormod Heier, professor i militær strategi og operasjoner ved Forsvarets høgskole/Stabsskolen

Er det sannsynlig at Russland vil starte en militær storoffensiv mot verdens mektigste allianse så lenge USA leder NATO?

Vil da russiske stridsvogner, droner, missiler og jagerfly rykke frem over Finnmark, finsk Lappland eller den estiske Narva-regionen utover på 2020-og 2030-tallet?

Så lenge USA og Russland holder hverandre i sjakk med en troverdig kjernefysisk gjengjeldelsesevne er dette ett av de minst sannsynlige scenarioene for det norske forsvaret. Dette er ikke det samme som å si at en fullskala krig er utenkelig i uoverskuelig framtid.

Tvert om.

Det vil alltid kunne oppstå feiltolkninger og misforståelser mellom russiske og allierte styrker. For eksempel i en paranoid og fryktbasert russisk kommandokjede som ser vestlige fiender bak hver en busk. Eller på grunn av tekniske uhell på amerikanske droner eller russiske missiler, som uforvarende kommer ut av kurs og antenner en allerede svært spent situasjon i Baltikum eller utenfor Svalbard.

En fullskala krig kan i verste fall inntreffe, og dette er selvfølgelig noe Forsvaret må forberede seg på.

NASJONENS EKSISTENS

Landets militære styrker er tross alt Norges viktigste instrument for å sikre nasjonens eksistens, landets suverenitet og styresmaktenes politiske integritet.

Derfor er det viktig å ha en operativ flåte med F-35 jagerfly (som kan bestykkes med missiler og søke dekning i egne sheltere), samt havgående fregatter med helikopterstøtte og antiubåtkapasiteter om bord.

Men når Forsvaret også er landets største og mest landsdekkende beredskapsorganisasjon kan de ikke bare forberede seg på det verst tenkelige – som også er det minst sannsynlige. Forsvaret må også forberede seg på det mest sannsynlige. Ikke minst fordi det er ulogisk å tro at russerne vil gå til krig mot de sterkeste delene av det vestlige verdi- og sikkerhetsfellesskapet; vil russerne virkelig gå til krig mot militære styrker som er svært godt egnet til å påføre russerne en lang rekke ydmykende og sviende nederlag.

For deretter til sist å risikere å ende opp i en radioaktiv askehaug?

ØKONOMI SOM TEXAS

Er du militært underlegen Vesten, slik Russland er (med en økonomi på størrelse med Texas), så bruker du ikke militære styrker mot NATO-land som alene står for halvparten av verdens samlede forsvarsbudsjetter. En allianse som også står for over halvparten av verdens verdiskapning.

Det er mye bedre å gå til krig langs spor der du vet at Vesten står svakere, der medlemmer som for eksempel Norge, Ungarn, Polen, USA og Tyskland er mer sårbare. Og hvor de politiske myndighetene er mer lydhøre overfor russiske argumenter og interesser. Førstelinjeforsvaret til Norge og Europa for øvrig er dermed sivilsamfunnet – ikke de militære NATO styrkene. For det er her sjansen for politisk uttelling, sett fra Kreml, er størst.

Riktig nok ikke målt i antall okkuperte kvadratkilometer NATO-terreng. Men målt i endret politisk adferd på vestlig side. Med dette mens endringer i politiske partiprogrammer, endringer i partipolitiske konstellasjoner, og endringer i politiske holdninger som knyttes til kontroversielle stridsspørsmål.

Som for eksempel hvor lenge vi kan tillate oss å bruke skattebetalernes penger på en vedvarende krig i Ukraina. Eller hvor mange flyktninger det er smart å be kommunene om å integrere i lokalsamfunnene.

Eller hvor mye penger vi skal bruke på elektrifisering av oljeplattformer, bygging av vindmøller i sårbare naturreservater, styrke USAs militære tilstedeværelse i Norge, eller overkjøre minoritetenes rettigheter i grisgrendte utkantstrøk.

I Norge er nemlig dette konfliktlinjer med
politisk sprengkraft.

Offentlige diskusjoner rundt slike betente saker er en del av vår demokratiske styringsmodell; en modell som sikrer legitimitet og tillit mellom borger og stat, mellom innbyggerne og politikerne. Men denne forretningsmodellen kan også brukes mot oss.

Særlig av dem som ikke vil oss vel.

Som for eksempel de hemmelige tjenestene i FSB, SVR og GRU. Det er disse mannskapene som er Russlands frontsoldater. Ikke soldatene som trenes opp til konvensjonell krig i Leningrad militærdistrikt eller ved Nordflåtens regionale kommando på Kolahalvøya.

Slike avdelinger er bare støttespillere til de hemmelige tjenestene som til daglig har ett overordnet mål: Å angripe den demokratiske og tillitsbaserte styringsmodellen som binder de styrende og de styrte sammen til ett sterkt fellesskap i Vest.

SANNSYNLIG TRUSSEL

Sammenlignet med trusselen fra russiske stridsvogner, missiler og jagerfly er denne trusselen mye mer sannsynlig. For her har russerne større sjanse for å nå frem. Særlig hvis vi sammenligner med alternativet – et konvensjonelt eller kjernefysisk angrep mot NATO-land som ledes av et USA som fortsatt står opp for sine allierte.

Mot dette bakteppet er det rart å se at regjeringens syv oppgaver til Forsvaret nedprioriterer sivil støtte til samfunnsviktige funksjoner.

Øverste prioritet i forsvarssektoren er avskrekking av Russland. Laveste prioritet er støtten til sivilsamfunnet. Begrunnelsen er at Forsvaret må prioritere operativ virksomhet og militære kjerneoppgaver. Å bistå justis- og beredskapssektoren med menneskelige og materielle ressurser ses derfor som mindre viktig sammenlignet med et militært forsvar av landet, utenlandsoperasjoner, suverenitetshevdelse, overvåkning og myndighetsutøvelse.

Spørsmålet er imidlertid om Forsvarets operative virksomhet, eller de militære kjerneoppgavene, lar seg gjennomføre hvis sivilsamfunnet ligger nede for telling? Er det sannsynlig at regjeringen får tilgang på et operativt kampsystem med avdelinger fulle av militær kjernekompetanse hvis datasystemene til Telenor, Telia eller Ice går i svart?

Da snakker vi bare om timer eller dager før kommando- og kontrollsystemene som skal samordne Norges luft-, sjø- og landmilitære styrker kneler. Og det er litt dumt hvis landet samtidig står på terskelen til en krise som ingen vet utfallet av.

Og hvis Asko og NorgesGruppen går i svart, vil de rundt 60.000 norske soldatene få mat og drikke et par dager ut i krisen? Og vil Posten og Bring komme frem til forsyningspunktene med nødvendige reservedeler og annet forbruksmateriell til dem som skal omsette den operative virksomheten i praksis?

Eller hva med Helseforetakene, Vy, Kystverket, Avinor og SAS? Alle har de kritiske roller som knyttes til Forsvarets militære kjernevirksomhet.

FOR UNYANSERT

Å betrakte Forsvarets operative virksomhet og de militære kjerneoppgavene til noe som først og fremst har med avskrekking og militært forsvar av landet å gjøre, er unyansert.

Denne tenkningen kunne norske myndigheter gjøre under den forrige kalde krigen. For da lå mange av logistikk- og støttefunksjonene til Forsvarets operative avdelinger organisk inne i egen forsvarsorganisasjon. Men disse ble outsourcet på 1990- og 2000-tallet.

I dag er det sivile hel- og halvkommersielle selskaper som leverer tjenestene. Og dermed også mye av hvordan vi definerer Forsvarets ‘operative virksomhet’ og ‘militære kjerneoppgaver’. Siden det russiske trusselbildet utover på 2020- og 2030-tallet mest sannsynlig vil utspille seg under terskelen for en fullskala krig, og siden Forsvarets operative evne hviler på et velfungerende og robust sivilsamfunn, sier det seg selv at forsvarssektoren og justissektoren må knyttes tettere sammen.

Sektorbasert silotenkning, sivil-militær revirpissing og intern fragmentering i statsapparatet er helt uforenlig med de mest sannsynlige truslene innbyggerne står overfor i årene som kommer.

Forsvarssektoren må være sitt ansvar bevisst og stille seg følgende spørsmål: Siden de mest sannsynlige utfordringene i årene som kommer vil være politioppgaver og ikke forsvarsoppgaver, hva kan Forsvaret gjøre for å styrke beredskapsarbeidet i kommunene og politidistriktene?

Noe annet skulle bare mangle fra landets største og mest kompetente beredskapsorganisasjon; en sektor som til daglig ser ut til å være mest opptatt av det verst tenkelige. Men dessverre neppe det mest sannsynlige: å gi folk ute i kommune Norge trygghet i hverdagen under ledelse av
justis- og beredskapssektoren.

PS! Denne kronikken har også stått på trykk i Offisersbladet. Hvis du har lyst til å bidra med et meningsinnlegg, send en epost til oyvind.olsen@bfo.no