– Jeg trodde min største frykt var å miste noen i laget. Så fant jeg ut at det jævligste var å miste folk og ikke være der selv. Vi har jo tatt et valg om å være soldater. Det hadde ikke de.

– De gjorde den jobben i Ukraina som vi må være klare til å gjøre her hjemme.

KLARE TIL KRIG

Det sier «Lars», som av sikkerhetshensyn og i samråd med Forsvaret, anonymiseres. Våren 2024 han var en del av et oppdrag som han beskriver som det mest meningsfulle han har gjort i livet.

I England skulle han og resten av de norske instruktørene trene ukrainere i soldatferdigheter slik at de stilte best mulig forberedt på det som ventet dem.

– Vi kunne ikke, og vi ville ikke la de vi trente gå én dag uten at vi var der. Det har ikke noe å si om du er dårlig og har feber. Det de møter er uansett så mye hardere, sier han.

I løpet av kontingenten i Operasjon Interflex trente den norske instruktøren hundrevis av ukrainske soldater. Noen av dem vet han at har blitt drept i krigen i Ukraina.

– Vi måtte strekke strikken lenger enn det vi gjør med norske rekrutter med tanke på skyttergravskrig, droner og vise hvordan de kunne «ta ut» pansrede kjøretøy. Vi skulle trene de på et stridsfelt som var mest mulig likt det de ville møte etter fem uker med trening sammen med oss.

NOEN HADDE INGEN ERFARING

Lars har satt seg ned på en stol utenfor Akershus festning. En time tidligere fortalte han en forsamling om opplevelsene som soldat og instruktør. Han sier at enkelte av ukrainerne knapt hadde holdt i et våpen før de møtte til opptrening. 

Andre hadde helseplager som ville diskvalifisert dem som stridsdyktige – under normale omstendigheter.

Men hvem som skulle kjempe, var ikke opp til de norske instruktørene i den HV-ledete operasjonen Interflex, forklarer han.

De hadde ansvaret for opplæringen, men ikke kommandomyndighet over soldatene. De skulle lære dem å krige.

Men krigen måtte de utkjempe selv.

– Av de vi trente i England var det noen som var i ok form, til de som gikk på blodtrykksmedisiner. Da måtte vi måtte sørge for at de tok det hver dag før vi trente.

– Noen hadde absolutt ingen militær erfaring, og skulle kanskje heller ikke ha vært der i form av skader og hvordan vi oppfattet de som personer. Selv om ikke vi er psykologer, var det vår oppfatning vi at enkelte av de som vi instruerte ikke skulle ha vært der (under opplæring i England, journ. anm).

REDDE FOR Å DØ

I løpet av fem uker skulle Lars og resten av de norske instruktørene sørge for at de ukrainske soldatene fikk best mulig sjanse til å klare seg i krigen.

De skulle lære noe av det Forsvaret bruker 12-18 måneder å formidle til norske soldater i førstegangstjenesten.

Det var en komprimert opptre ning til krig der sannsynligheten for å bli drept eller skadet var høyst til stede.

Det var både de norske instruktørene og de ukrainske soldatene fullstendig klare over.

«Har vi gitt alt?»

«Kommer vi noen gang kommer til å se dem igjen?»

«Hvor skal de nå?»

Lars forteller om spørsmålene som tynget de norske instruktørene da de ukrainske soldatene var på vei tilbake til krigen. Dagene da de skulle ta farvel var noen av de verste han har opplevd.

– Noen fortalte at de savnet familien sin, og at de var redde for å dø. Det var jo også de som kom bort til meg og fortalte at de fryktet at barna var drept. Det var enkelte som var utrolig redde for å dø så da du sendte dem på bussen (på vei tilbake til Ukraina, journ. anm.).

– Hva sa du til dem da?

– Da vi fikk spørsmål om vi trodde de skulle dø, kunne vi ikke svare annet enn at det visste vi ikke. «Hvis du gjør de tingene vi har prøvd å lære deg da har du en mye større sjanse for å holde ut mye lenger». Du prøver bare å gi de selvtillit ved å vise at vi er rolig og fattet, og formidle at «Dette kan dere!». Men du føler på at de har en forståelse av at de ikke vet helt hvordan det skal gå.

– Noen av ukrainerne sto og gråt, og nesten alle instruktørene var helt knekt, sier den norske soldaten.

MÅTTE BYGGE RELASJONER

Selv om det var lettere å forsøke å koble av følelsene, forteller Lars at det var viktig å bygge opp en personlig relasjon til ukrainerne som skulle tilbake for å kjempe for hjemlandet. For den norske soldaten som fortsatt jobber i Forsvaret, var det viktig å lære seg navnene til hver enkelt av de han instruerte.

De kom med et nummer, men ble etter hvert individer der Lars ville lære navnene til hver enkelt.

Og ble stridsløypene med høye smell for tøft for soldatene, der enkelte slet med krigstraumer, måtte han og makkeren lede foran som eksempel.

– Jeg har kommet tett på mange av de soldatene jeg har trent i Norge. Hvorfor skal jeg ikke da gjøre det samme med ukrainerne vi trente. De trengte jo det virkelig. Det en stor forskjell om du tenker at du skal lære ukrainerne noe, i motsetning til at du skal lære «Maksym», «Dima» og «Pavel» dette.

– Det er jo tungt når de reiser og du vet at du mest sannsynlig aldri ser dem igjen. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg valgte å gjøre det på den måten, og at jeg fikk muligheten til å bli kjent med dem.

PS! Denne reportasjen var publisert i utgave 3 2026 av Offisersbladet. Les også om major Maja Andersen som har intervjuet flere norske instruktører (se under). 

Maja intervjuet norske instruktører: – Vi er nødt til å ta vare på dem
 

Maja Andersen har undersøkt hvordan Operasjon Interflex påvirket norske instruktører.

– Jeg tenkte kanskje at det var bilder, historier og det som kan kalles sekundærtraumatisk (ikke egenopplevd journ. anm.) som skulle påvirke instruktørene. Men det var jo først og fremst relasjonene som ble etablert som var utfordrende, sier Andersen.

– Selv om instruktørene kanskje ikke sto i fare for å miste livet, er belastningen så høy at vi er nødt til å ta vare på dem, og følge de opp på lik linje med norske soldater fra andre internasjonale operasjoner, fortsetter Andersen.

KJENNER SEG IGJEN

I desember 2025 leverte hun fra seg masteroppgaven «Når andres krig blir egen erfaring» ved Forsvarets høgskole. 

Den undersøkte hvordan norske instruktører ble påvirket av samhandlingen med ukrainske soldater i Interflex.

«Instruktørene befant seg i et spenn mellom profesjonelle krav om profesjonell distanse til de ukrainske soldatene, en uunngåelig omfattende relasjonell involvering, og strukturelle begrensninger.», het det i noen av funnene i masteroppgaven.

Major Andersen, som er nestkommanderende ved Forsvarets hundeskole, har selv opplevd hvordan det å bygge relasjoner under internasjonale operasjoner, kan sette spor.

Hun kjenner seg igjen i beskrivelsene fra den norske instruktøren som var én av sju hun intervjuet i forbindelse med masteroppgaven.

– Jeg var på mentoreringsoppdrag i Kabul Afghanistan hvor jeg hadde ansvar for å mentorere en gruppe kvinner i spesialpolitiet. Jeg ble fryktelig glad i dem, og det var krevende da Kabul falt og ikke vite hvordan det gikk med dem.

– På en måte vil jeg vite hvordan det gikk, men samtidig er jeg er klar over at svaret kan være veldig tungt, sier Andersen.

SA OPP JOBBEN

– Var det det noe som overrasket deg i arbeidet med masteroppgaven?

– At voksne menn med familie og barn sier at dette var noe av det mest meningsfulle de hadde gjort i hele sitt liv. Folk har sagt opp jobben fordi de ikke fikk lov av arbeidsgiver å reise tilbake til England. En av de jeg intervjuet som hadde erfaring fra Afghanistan, rak og EFP (Enhanced forward presence), fortalte at det var Interflex som var det mest meningsfulle han hadde bidratt til i sin militære karriere, sier Andersen.