I 2015 beskrev en klok mann i Kystvakten «OMT er en ny personellordning som skal løse noen problemer vi ikke visste vi hadde samt påføre oss en haug med nye».
Nå i 2026, på sjette året etter full implemen- tering er det med dysterhet jeg tenker tilbake og erkjenner hvor rett jeg mener han hadde.
Kystvakten, og i stor grad resten av Sjøforsvaret, hadde før OMT en ganske stor andel av godt voksne ansatte (generalister) med lang ståtid og høy realkompetanse. De største utfordringene var at matroser (dagens konstabler) bare fikk tre-års kontrakter i til sammen maksimalt ni år, og at personell uten bachelor ikke fikk tilsetting som befal lengre enn til fylte 35/38 år. Sjøforsvaret ønsket å gi tilsetting til pensjonsalder 60 år til majoriteten av disse.
De fleste hadde sertifikatgivende fagutdanning fra militær eller sivil utdanning.
Gjennom tjenesten kunne de fleste få samme muligheter til karrieremessig progresjon på fartøyene, slik det som hovedregel er i all annen skipsfart i verden.
MÅ SÅRBARE FAGFELT
Evaluering av avdelingsbefalsordningen som vi hadde frem til 2016 pekte på at Sjøforsvarets største problem var mange små fagfelt med så lite som 20 personer i hvert. Det gjorde Sjøforsvaret veldig sårbar ved avgang og fravær.
Sjøforsvaret gjennomførte også en omstilling kalt «Steg 1» på samme tid. Gjennom denne ble mange stillinger i datidens treningssentre flyttet til fartøyene med mål om økt seiling. Dette per- sonellet hadde fungert som vikarer for fartøyene som gjennom «lean maning konsept» var bemannet med minst mulig personell for å kunne seile.
Hva har så OMT gitt Sjøforsvaret?
Bachelor er ikke lenger krav for å få tilsetting til pensjonsalder 60 år. Sjøforsvaret har i stort gått bort fra tilsetting til 35 år med tilsetting til pensjonsalder 60 år som ny hovedregel. Dette fremstår som best for både personellet og Sjøforsvaret.
«Mange spesialister ser at deres muligheter forringes kraftig i Sjøforsvaret, sammenlignet med sivil skipsfart.»
-
Per Ivar Haugen er hovestillitsvalgt i Sjøforsvaret i BFO (Foto: Oddgeir Øystese/NRK).
TO SØYLER
Videre har vi splittet de ansatte i to søyler der spesialistene (OR) skal ha ekspertkompetanse innen fagene og ha lang ståtid. Offiserene (OF) skal i utgangspunktet ha mindre fagkompetanse, men være dyktige på kommandomessig ledelse og stige raskt i gradene mens de leder spesialistene (Sjøforsvaret forsøkte lenge å få benytte et høyt antall «skråstrekstillinger» der en mente begge søyler kunne gjøre en like god jobb, men dette ble ikke akseptert).
Ser vi dette i sammenheng med de mange små fagfeltene består disse nå kanskje bare av 4 OF eller 16 OR.
AVGANG OG FRAVÆR
Dermed er fagfeltene enda mer utsatt ved avgang og fravær, og vi blir mer sårbare.
Begge søyler har gjennom URE (Utdannings- reformen) fått lengre utdanninger. For spesialistene gjøres dette primært i parallell med ordinær tjeneste som medfører økt funksjonelt fravær. Når Steg 1 fjernet «vikarpoolen» må personell lånes fra annen besetning som skulle hatt hvile. Alternativt må fartøyet seile med redusert bemanning og kompetanse. I verste fall må Sjøforsvaret kansellere seilas.
Fagplanene for VBU1og VBU2 (videregående befalsutdannelse) for spesialistene er i sum stort sett lik fagplanen for kvalifiseringskurset for grunnleggende offiserskompetanse. Tilsvarende er VBU3 for spesialistene omtrent identisk med Stabsskolen for offiserene. Da har vi «to komplementære» søyler som i hovedsak består av personell med lik sertifikatgivende maritim fagutdanning og med påbygg av nesten identisk profesjonsutdanning.
På tross av dette er den ene gruppen definert som spesialister og den andre offiserer.
Dekks- eller maskinoffiserssertifikatene, og mye av annen fagutdanning spesialistene våre har, gir de muligheter til å påta seg stillinger på alle nivåer på sivile fartøyer. På Sjøforsvarets fartøyer er de kraftig begrenset da det kun er offiserene som skal ha de høyeste stillingene. Uansett er deler av fartøyene våre for små til at vi kan ha to fullverdige personellsøyler om bord. På enkelte fartøy kan spesialistene nå toppnoden, men ikke på andre.
Likelydende stillinger plasseres dermed i forskjellige søyler på forskjellige fartøyer. Dette skjer også i landorganisasjonen.
FÆRRE MULIGHETER
Mange spesialister ser at deres muligheter forringes kraftig i Sjøforsvaret, sammenlignet med sivil skipsfart. Det fører til at mange heller velger en sivil karriere. Det norske samfunn er ikke slik at mange ønsker å jobbe utelukkende på underordnet nivå når de vet de har nødvendig kompetanse til å komme seg videre.
Strukturen i Sjøforsvaret skal bygges ut fra hvilken kompetanse som er nødvendig i den enkelte stilling for å få jobben gjort. Behov for kompetanse i kombinasjon med arbeidsoppgavene, samt ansvar og myndighet skal i utgangspunktet tilsi hvilken personellkategori og grad stillingen skal ha.
Sjøforsvaret drøfter nå om stillinger fortløpende mellom kategoriene offiser, spesialist og sivil, samt opp og ned i grad. Oftest er dette kun basert på hvilken fagkompetanse som er nødvendig og hvilket personell som i øyeblikket er gripbart til stillingen.
Personlig tror jeg Sjøforsvaret hadde vært best tjent med en generalistordning, med mulighet for å stå lenge i stilling på samme nivå og med T60 tilsetning for alle.