Av Rune Isvik og Håkon Widerøe, tillitsvalgte i Hæren for BFO
Forsvaret og Hæren står midt i en historisk oppbygging. Nye investeringer i materiell, infrastruktur, ammunisjon og beredskap er nødvendige i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Samtidig møter BFO medlemmer som opplever mindre rom for trening og øving.
Vårt hovedbudskap er enkelt: Hæren kan ikke lykkes med veksten dersom aktivitet over tid blir salderingsposten. Aktivitet er nødvendig for å beholde personell, utvikle erfaringsbasert kompetanse og omsette investeringer i operativ evne.
AKTIVITET FÅR FOLK TIL Å BLI
Når BFO besøker avdelinger, går ett budskap igjen: Medlemmene ønsker å gjøre jobben de er utdannet og ansatt for. De vil ikke sitte på kvarteret i grisgrendte strøk. De vil trene, øve, utvikle faget sitt og løse oppdrag sammen med avdelingen.
For mange er muligheten til å utøve profesjonen en viktig grunn til at de valgte Forsvaret, og en forutsetning for at de vil fortsette en karriere i Forsvaret.
Flere medlemmer beskriver en gradvis reduksjon i aktivitetsnivået sammenlignet med årene før 2021.
Fra 28-32 døgn til å nå kompetansemål, er antall øvingsdøgn redusert til rundt 12 døgn. Denne reduksjonen i aktivitet gjør det krevende, om ikke umulig, å nå fastsatte mål. Aktiviteten er lavere enn det som tidligere var normalt i mange avdelinger. Samtidig som forventningene til beredskap, kompetanse og operativ evne består.
Ett år med redusert aktivitet kan håndteres. Utfordringen oppstår når aktivitetsnivået over tid blir lavere enn det som kreves for å bygge erfaring, opprettholde ferdigheter og utvikle neste generasjon ledere og spesialister. Da blir konsekvensene av lav aktivitet mer alvorlige enn «bare» trivsel. Det kan også svekke evnen til å beholde dem som skal fylle framtidens nøkkelstillinger.
«Fra 28-32 døgn til å nå kompetansemål, er antall øvingsdøgn redusert til rundt 12 døgn.»
-
KOMPETANSE KAN IKKE ETTERBESTILLES
Forsvaret bygger i hovedsak sin egen kompetanse. Det gjelder særlig den erfaringsbaserte kompetansen som utvikles gjennom utdanning, trening, øving og gradvis større ansvar.
En bataljonssjef utvikles ikke gjennom ett kurs. Veien dit tar 15 til 20 år. Allerede nå sliter Hæren med kompetanse innenfor både OR og OF i gradsjiktet OR6/OR7 og Kapt/Major.
Hver stilling i karriereløpet er et tidsavgrenset utviklingstrinn. Personellet har gjerne to til tre år i en rolle før neste stilling. I denne perioden skal bestemte kompetansemål nås, og erfaring skal bygges gjennom reell aktivitet. Dersom planlagt trening og øving ikke gjennomføres, kan den tapte erfaringen vanskelig hentes inn senere. Viktige erfaringer fra rollen uteblir. Det er erfaringer som skal danne grunnlaget for gode prestasjoner i senere stillinger.
Vi risikerer derfor at personellet på papiret har kompetansen, men ikke i realiteten.
Konsekvensen blir ofte ikke synlig med en gang. Den kan komme flere år senere, når Forsvaret trenger bataljonssjefer, sjefssersjanter, stabsoffiserer og fagspesialister som skulle ha fått avgjørende erfaring tidligere i karrieren. Materiell kan anskaffes når produksjon og leveranser tillater det.
Tapt tid i kompetanseutviklingen kan ikke kjøpes tilbake.
LANGTIDSPLANEN GIR INGEN GARANTI FOR TID
Langtidsplanen legger opp til en gradvis oppbygging der målene skal være nådd i 2036. Veksten og målene innen struktur, materiell og kapasitet ligger derfor flere år fram i tid. Utfordringen er at sikkerhetssituasjonen ikke nødvendigvis følger den samme tidslinjen.
En alvorlig krise eller krig kan komme lenge før 2036. Forsvaret må da løse oppdragene med den bemanningen, treningen og kompetansen som faktisk er tilgjengelig. Spørsmålet blir derfor om tempoet i kompetansebyggingen er tilstrekkelig hvis Forsvaret må levere på et høyere nivå og tidligere enn planlagt.
Derfor kan ikke trening og øving betraktes som noe som enkelt kan tas igjen senere. Kompetansen som kan bli avgjørende i morgen, bygges gjennom erfaringene personellet får i dag.
ET FORSTÅELIG, MEN KREVENDE PARADOKS
Forsvarssjefen og sjef Hæren prioriterer innenfor rammene Stortinget vedtar. De senere årene har materiell, beredskap og oppbygging av lagre fått høy prioritet. Det er forståelig. Samtidig beskriver mange medlemmer et paradoks: Aktiviteten er redusert, mens det fortsatt meldes om utfordringer med tilgjengelig materiell, utstyr, reservedeler og ammunisjon.
Lagrene oppleves heller ikke som fullt oppbygd.
Det betyr ikke nødvendigvis at prioriteringene er feil. Anskaffelser tar tid, leveransekjedene er presset, og effekten av investeringene kommer ikke alltid umiddelbart. Likevel må konsekvensene diskuteres når aktiviteten reduseres over flere år, samtidig som gevinsten ennå ikke fullt ut oppleves ute i avdelingene.
Forsvarssjefen har tidligere pekt på at bedre operativ evne ikke bare handler om mer penger. Prioritering, organisering, ledelse og god ressursutnyttelse er avgjørende. Samtidig er det legitimt å spørre om rammene er tilstrekkelige når Forsvaret skal vokse, fylle lagre, ta i bruk nytt materiell, øke beredskapen og utvikle flere erfarne ledere og spesialister samtidig.
«BFO oppfordrer Hæren, forsvarsledelsen og politiske myndigheter til å synliggjøre hvordan nødvendig trening, øving og kompetanseutvikling skal sikres gjennom hele oppbyggingen av Forsvaret.»
-
EN OPPFORDRING TIL HANDLING
BFO oppfordrer Hæren, forsvarsledelsen og politiske myndigheter til å synliggjøre hvordan nødvendig trening, øving og kompetanseutvikling skal sikres gjennom hele oppbyggingen av Forsvaret.
Det bør settes tydelige forventninger til aktivitet i de enkelte stillingene, følges opp om kompetansemål faktisk nås, og redegjøres åpent for konsekvensene dersom rammene ikke gjør dette mulig.
Forsvaret og Hæren står ikke bare i fare for å mangle materiell. Vi står i fare for å miste tid: tid til å utvikle ledere, spesialister og avdelinger.
Langtidsplanen peker mot 2036. Virkeligheten gir ingen garanti for at vi har så god tid.
Hvis ambisjonene står fast, må forutsetningene følge med. Aktivitet, trening og øving må behandles som en investering i beredskap, ikke som en kostnad som kan utsettes. Spørsmålet er derfor ikke bare om Norge har råd til å investere i kompetansen.
Spørsmålet er om Norge har råd til å la være.