Nå er de kadetter

Av Morten Lauveng (tekst &foto)

Del II Fra kandidat til kadett

Kadettene ligger strødd langs bakken, skrikene skjærer gjennom furuskogen. Halve laget er «truffet». Området er sikret, og lagkameratene stormer frem til de skadde.

– At noen kan bli skutt og dø, er en realitet i yrket. Jeg skjønner det, men får likevel en klump i magen, sier Alma.

Les også: Fra kandidat til kadett

STILLE SOMMER – UROLIG SINN

Sommerferien er over og gledesrusen over å ha kommet gjennom nåløyet hos Forsvarets opptak og seleksjon (FOS) har lagt seg.

For bare noen uker var de på Sessvollmoen som kandidater. Da beskjeden om plass kom, føltes det nesten uvirkelig. Etter gleden kom nervene for Alma. Å skrive under på kontrakten og binde seg til tre år i grønn uniform gjorde alvoret tydelig.

– Vennene mine studerer og har det gøy, mens jeg skal sitte ute i skogen. Hele sommeren lurte jeg på om jeg hadde valgt riktig. Den tvilen er lagt til side nå, og det føles bra å være i gang, sier hun.

For Pelle var bekymringen en helt annen.

– Jeg hadde én oppgave i sommer: å holde meg skadefri. Så knekker jeg tåa i en fotballkamp med familien. Da jeg fikk på gipsen, var jeg knust. Jeg trodde jeg måtte utsette oppstarten, forteller han.

Drømmen til Pelle startet i Artilleribataljonen på Setermoen. Der møtte han sin troppssjef, en leder som ikke bare ga ham ansvar, men også så potensialet i ham, forteller Pelle. Etter en øvelse satte han seg ned og spurte om han hadde vurdert krigsskolen. Han mente Pelle hadde det som skulle til for å bli en god leder.

– Den samtalen ble avgjørende. Da bestemte jeg meg. Om jeg ikke kom inn i år, skulle jeg prøve igjen neste år, sier Pelle.

Til tross for hver sine utfordringer møtte begge opp. Alma med litt kalde føtter, Pelle haltende på krykker. På første skoledag på Kjevik møter de lagkameratene fra FOS, med nye merker på uniformen. En liten stjerne på brystet og Forsvarets høgskole-patch på armen.

– Bare den lille stjerna hjelper til å miste rekruttfølelsen. Man bærer en stolthet over å være en del av Forsvarets høgskole, sier Alma.

STUDENTER I GRØNN UNIFORM

Hva kan kadettene egentlig vente seg? Kaptein Sondre Enes, fungerende bataljonssjef på Kjevik og kullsjef ved Krigsskolen på Linderud, nøler ikke når han svarer: mye jobb og høyt tempo.

– Det er en uvanlig bachelorgrad. Kadettene har rettigheter som studenter, men også plikter som soldater. Spranget er stort fra sivilt liv eller førstegangstjeneste til en militær hverdag med høye krav, sier han.

Kadettene må tørre å feile, understreker kapteinen. Mange kommer hit med en sterk prestasjonskultur fra skole eller idrett. Her er ikke nederlag feil, de er nødvendige skritt i læringen.

– For å si det litt flåsete, om du går til venstre for en stein og det går dårlig, så vet du neste gang at du skal gå til høyre, sier han med et smil.

Poenget er at et trygt læringsmiljø gir rom for å prøve, feile og vokse som leder. De første dagene har vært lange og intense, med forelesninger på skolebenken og våpen over skulderen. Det praktiske har så vidt begynt – snart venter tre uker sammenhengende feltøvelse.

– Det tøffeste er mengden arbeid på kort tid. For de fleste er det en brå overgang fra sommerferie til fullt militært tempo, sier Enes.

FRA LESESAL TIL SKYTEBANE

Alma nikker gjenkjennende. Reveljen bryter nattesøvnen mens mørket fortsatt ligger over leiren. 07.25 står lagførerne klare til kaserneinspeksjon, fulgt av oppstilling for hele kompaniet. Ansvarlige kadetter leder prosessen, og kravene stilles fra første dag.

– Ledelsesfaget er ganske unikt. Du får teori, men også sjansen til å prøve deg i praksis fra starten av, sier Enes.

Allerede den første uken blir kadettene konfrontert med yrkets mørkere sider. Under en dag som handlet om holdning, etikk og ledelse snakket både generalen og sjefen for Forsvarets høgskole om hva det faktisk innebærer å være offiser.

– De som kommer hit er selekterte og smarte, og de tar til seg læring raskt. De møter alvoret tidlig, altså maktmonopolet staten har og hva det innebærer dersom Norge blir angrepet. Vi diskuterer blant annet hva det vil si å ta liv, forteller kapteinen.

EN NY HVERDAG

På krigsskolen handler det første året mindre om hva kadettene kan, og mer om hvem de blir.

– Vi kaller det en dannelsesreise. Kadettene skal inn i militære normer og forventninger: respekt, å hilse, møte blikk, og å ta avgjørelser. Det er like mye karakterbygging som fag, sier kaptein Enes.

Timene fylles med leksjoner, øvelser og oppgaver. Pausene er lange nok til å hente seg inn. Kadettene vet at de snart vil bli testet til det ytterste.

– Jeg har hørt mange rykter om hva vi skal gjennom, og jeg er sånn som tror på alt. Men det verste som kan skje, er vel mestring. Vi skal bli utsatt for frykt, sult og utmattelse, men de har kontroll, så jeg kan slippe den, sier Alma.

– Det er tungt når du står i det, men givende i etterkant. Jeg gruer meg ikke så mye nå, men vil nok kjenne på det uka før stridskurset. Jeg gleder meg til å komme i gang med felt og øvelser, sier Pelle.

For Pelle handler det om å balansere ambisjoner opp mot faren for å bli skadet. Han har akkurat fått av gipsen, og fått klarsignal fra legen.

– Jeg må være smart og ta litt hensyn til foten, men jeg vil ikke gå glipp av noe. Det er lange dager, med mye spennende innhold. Når kvelden kommer gleder du deg til å hoppe i senga, sier han.

FELLESSKAP I FOKUS

Tilbake på treningsfeltet skinner sola mellom trekronene. Bakken er fortsatt fuktig etter nattens regn. Pelle ligger «skadet» på bakken. Han har ingen makker denne gangen, og en medkadett roper om hjelp.

– Jeg kommer! svarer Alma, før de andre stormer til.

Hun har stilt seg spørsmål løpet av sommeren om hvorfor akkurat hun fikk plass, men viser gang på gang initiativ når det gjelder. Etter førstehjelp er utført, skal de «skadde» holdes varme og trekkes over på liggeunderlag. Jakker og duker trekkes frem fra sekkene for å holde makkeren varm og tørr.

– Jobben vår er lagsport, ikke individsport. Derfor må de lære å stole på hverandre fra første dag, sier Enes.

I praksis betyr det at ingen kan lene seg bare på egen styrke. Du må kunne stole på at makkeren din tar riktige valg når det gjelder. Lagfølelsen gjennomsyrer alt, fra studiegrupper i klasserommet til feltøvelser ute i skogen. Når en kadett mister oversikten eller går tom for krefter, er det laget som løfter.

For Pelle ble fellesskapet tydelig allerede første uke.

– Jeg gikk på krykker og fikk hjelp til å bære sekken. Den støtten gjør at jeg kjenner at jeg hører hjemme her, sier han.

Hver gang temaet krig og død kommer opp i undervisningen, kjenner Alma et stikk i magen.

– Jeg går ut med en liten klump når jeg hører befalet si at vi må være forberedt på å kunne dø i krig. Da kommer tvilen: Er det virkelig dette jeg skal jobbe mot? Når jeg får tenkt meg om, skjønner jeg poenget, sier hun.

Midt i uroen finner hun likevel trygghet, forteller hun.

– Kameratskapet gjør en enorm forskjell. Når vi snakker om det vi er redde for, og ser at andre føler det samme som meg, blir det lettere å stå i det. Det binder oss tettere sammen, sier Alma.

EN LITEN STJERNE TIL ET STORT OPPDRAG

Alma og Pelle er to ansikter i en større historie. Sammen med nesten 400 andre ved Forsvaret bachelorutdanninger trer de inn i uniformen denne høsten. Foran dem ligger tre år med hardt arbeid. Bak dem står over 3500 søkere som aldri kom gjennom nåløyet. Regjeringen peker også mot langt flere, opp mot 500 skal få grunnleggende offisersutdanning, i løpet av første halvdel av 2030.

Det vil kreve en mer oppfølging og kapasitet for utdanning.

– Vi skulle gjerne hatt flere instruktører for å gi tettere oppfølging. Men vi utdanner kadettene godt. Når de er ferdige, går de rett ut i viktige lederroller, og derfor stiller vi høye krav fra første dag, sier Enes.

Den reelle frykten kan du ikke simulere fullt ut. Øvelser, fysisk form og gode rutiner kan forberede deg på mye, men aldri på alt.

– Vi kan jo ikke skyte på våre elever, sier kapteinen.

Derfor trekkes veteraner fra Afghanistan og andre operasjoner inn for å dele sine erfaringer. De forteller om stressreaksjoner, frykt og mestring i situasjoner der ingenting ligner øvingsfeltet hjemme.

For Alma og Pelle merkes alvoret allerede. Den lille stjerna på brystet er både en kilde til stolthet og en påminnelse om ansvaret de bærer.

– Stoltheten og tvilen går hånd i hånd. Jeg har valgt å forsvare landet. Mange der ute tenker at det ikke er deres oppgave. Men jeg står her, og vet at det er min oppgave, sier Alma.

KRIGENS ALVOR I BAKGRUNNEN

Bak feltøvelser og akademiske oppgaver ligger en realitet som ikke lar seg overse: Kadettene utdannes for å lede soldater i krig.

Krigen i Ukraina har vist at kamp i Europa ikke hører fortiden til. Samtidig har den endret forståelsen av hva krig kan være. Stridsvogner og artilleri spiller fortsatt en rolle, men nye teknologier, ikke minst droner, setter rammene på en helt ny måte.

– Vi snakker mye om Ukraina-krigen. Den viser oss at krig er annerledes nå, med droner som konstant trussel. Det er en ny hverdag vi må være forberedt på, sier Pelle.

For kaptein Enes handler alvoret ikke bare om teknologi, men om selve lederansvaret.

– Du må tørre å ta de valgene som sender mennesker du er glad i, kolleger du har jobbet tett med, inn i noe du vet er farlig – vel vitende om at ikke alle kommer tilbake. Samtidig må du være villig til å gå inn sammen med dem. Da handler det om tillit, sier han.

FAMILIE OG FRYKT

For første gang på mange tiår lever vi i en tid der trusselen om krig føles reell, og det har preget samtalene rundt middagsbordet, forteller Pelle.

– Mamma syns det er tungt, og det kan være vanskelig å snakke om. Både hun og pappa forstår hvorfor jeg ønsker dette. Vi er alle opptatt av mennesker og viktigheten av å utgjøre en forskjell. De har vært veldig støttende hele veien, sier Pelle.

Også Alma kjenner på at valget vekker følelser hjemme.

– Begge er veldig stolte, men mamma er nok fortsatt litt skeptisk. Jeg tror det handler om mammainstinkt, det å vite at «worst-case» er å dra i krigen. Men jeg har hatt familien i ryggen hele veien, og de var de som overbeviste meg om å dra på FOS.

Lederansvaret handler imidlertid ikke bare om krig. En offiser må også håndtere utfordringer som finnes like mye i Forsvaret som i samfunnet ellers.

– Jeg tenker på hvordan jeg skal håndtere situasjoner i troppen, om det er mobbing, trakassering eller selvmordsfare. Jeg møtte litt av dette allerede som tillitsvalgt under førstegangstjenesten, sier Pelle.

Han legger til at det ikke finnes noen enkle svar.

– Jeg er ikke sikker på hvordan jeg ville håndtert det, men det viktigste er å gjøre noe – å ta tak i det, sier han.

EN OFFISER TRER FREM

En offiser formes ikke over natten. Første året er grunnleggende, fylt av rutiner, teori og øvelser. Men langsomt skjer forvandlingen, når kadettene får sine første lederroller i felt, og oppdager at andre stoler på dem, forteller kaptein Enes.

– En god leder balanserer oppdraget med å ta vare på folkene sine. Tillit bygges både gjennom rollen du har, og relasjonen du skaper til dem du leder. Konturene av en offiser begynner å bli tydelig løpet av det andre året, sier Enes.

For kadettene er forskjellen fra rekruttiden merkbar. Der de tidligere var ferske og uerfarne, blir de nå møtt med en ny grad av respekt på krigsskolen.

– Det er godt å høre at kadettene føler det. Vi som jobber her, har denne jobben for å gjøre det best mulig. Når de går ut av porten, har de med seg selvtillit og bagasjen de trenger for å lykkes i jobben. Dette er våre nye kollegaer, avslutter kaptein Enes.