Mental beredskap: Å tåle virkeligheten uten å miste fotfestet

Av Kommandørkaptein Andreas Espetvedt Nordstrand

Det snakkes mye om mental beredskap for tiden. Nylig ble førsteamanuensis og forsker på totalforsvar Gjermund Forfang Rongved intervjuet om Norsk totalberedskap og pekte på flere hull i krigsberedskapen vår.

Ett av hullene var den mentale beredskapen i Norge. Jeg er enig i den analysen, og i Forsvarets sanitet har vi nå tett dialog med sivile traumemiljøer som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Øst (RVTS Øst) om hvordan dette kan styrkes i befolkningen.

Men hva er egentlig mental beredskap?

VI MÅ ERKJENNE DET

I sin enkleste form handler mental beredskap om å holde to perspektiver i hodet samtidig. Det første er viljen til å ta virkeligheten innover seg slik den faktisk er. Forskningen er relativt tydelig den beskyttende effekten av dette. I vår egen studie på mental beredskap, undersøkte vi norske soldater før deployering til Afghanistan og fulgte dem så over tid etter hjemkomst.

Soldatene som på forhånd hadde en realistisk forståelse av hva de kunne møte i Afghanistan, inkludert kamp og potensielt livstruende situasjoner, hadde lavere risiko for å utvikle vedvarende PTSD-symptomer i etterkant, om de opplevde slike hendelser.

Overført til dagens situasjon betyr det noe enkelt: Hvis verden er mer urolig enn før, må vi erkjenne det.

Hvis risikoen for krig i Europa har økt, må vi våge å innrømme det, også for oss selv. Dette er ikke alarmisme, heller en kalibrering mot tingens tilstand.

Når vi mentalt forbereder oss på at krevende ting kan skje, øker vi sannsynligheten for å beholde roen og handle konstruktivt dersom de faktisk inntreffer.

Les og lytt: BFO Befaler: Andreas Espetvedt Nordstrand

Å TÅLE STRESS

Samtidig er dette bare den ene tanken. For det er ubehagelig å erkjenne at verden er mer urolig. Mange av oss har barn og folk vi er bekymret for. Vi ønsker at våre kjære skal vokse opp i trygghet. Å kjenne på at risikoen for krig i Europa er høyere enn den var for få år siden, kan skape uro, og erkjennelsen kan påvirke søvn, konsentrasjon, livsglede og opplevelsen av trygghet.

Derfor er god mental beredskap mer enn nøktern realisme. Det forutsetter også at vi har strategier for å møte våre egne stressreaksjoner på en god måte.

Her finnes det flere ressurser å se til for å lære seg konkrete strategier for stressmestring. Den nye felthåndboken i Operativ Resilienstrening (ORT) er en bra plass å begynne.

Det er viktig å jobbe konstruktivt med stressreaksjonene våre, for hvis vi ikke finner gode måter å møte oss selv på når vi erkjenner at ting er mer utrygt, kan realisme tippe over i vedvarende stressaktivering. Men, hvis vi lærer oss å håndtere stress, bekymringer og negative følelser på en litt disiplinert og bevisst måte, skjer noe annet: Vi justerer oss inn og finner et nytt normalnivå, uten at vi nødvendigvis mister det viktigste; livskvaliteten vår.

VI TILPASSER OSS

Mennesker er bemerkelsesverdig tilpasningsdyktige. Selv i land med svært ulike levekår rapporterer befolkningen ofte overraskende like nivåer av livstilfredshet. Det betyr ikke at materielle forhold er uviktige, men at vår evne til stressregulering og meningsdannelse spiller en avgjørende rolle.

Et tilsvarende paradoks er at det ofte er i de rikeste og tryggeste samfunnene vi ser de høyeste nivåene av selvrapporterte psykiske plager. Det er nok mange forklaringer på dette, slik som våre nye digitale vaner, endret språk for følelser, og lavere stigma rundt
psykisk helse.

Likevel, når risikoen i hverdagen er lav, og systemene rundt oss er sterke, kan toleransen for usikkerhet bli mindre. Små bekymringer kan få større plass når de ikke står i kontrast til større trusler.

Noe av robustheten som følger av å håndtere det prekære og uforutsigbare, kan svekkes i svært trygge omgivelser.

Men, poenget er ikke at vi skal ønske oss mer uro. En av de virkelig fine tingene ved Norge vi har offentlige systemer som fanger oss opp om noe går galt. Som helsepersonell og forsker på hva stress gjør med helsen til folk, er jeg eksempelvis evig takknemlig for den gode velferdsstaten vår.

Poenget er heller at vi kan lære noe av hvordan mennesker mestrer og lever tilfredsstillende liv på tross av krevende og uforutsigbare livsbetingelser, og ta slike ferdigheter med oss inn i et fredelig samfunn.

Evnen til å regulere stress, stå i ubehag, og til å tåle usikkerhet er ikke bare relevant i krig; den gjør oss bedre rustet i hverdagen. For livet er skarpt, også i Norge.

LETTERE Å LEVE

Mental beredskap bør derfor betraktes som mer enn en «tick-off» på beredskapslista til DSB. En bedre innramming er å se på mental beredskap som et livsmestringsprosjekt, og et viktig folkehelsetiltak, i en mer urolig tid.

For målet er ikke å leve i konstant alarm, men å samtidig anerkjenne, og tåle, virkeligheten uten å miste fotfestet. Det kan være krevende å holde disse to perspektivene i hodet på en gang, men evnen er trenbar.

Samtidig, der beredskapslageret vårt med ris og hermetikk forhåpentligvis blir liggende ubrukt, vil evnen til å møte seg selv godt når man har det vondt, uansett om krigen kommer nærmere eller ikke, gjøre det lettere å leve.