Bilde:

Regjeringen, her ved forsvarsminister Tore O. Sandvik, har lagt til grunn en gammel plan fra 2024, som Stortinget eventuelt har ansvaret for å endre, skriver Lars Ullensvang (Foto: Malene Hermansen Flekke/ Forsvaret)

Forsvaret trenger flere mennesker

Når EU uttrykker at de skal være klar for en eventuell krig i 2030, er den den norske planen å være klar i 2036, skriver Lars Ullensvang.

Statsbudsjettet for 2026 ble lagt frem 15. oktober 2025.

Regjeringen omtaler selv budsjettforslaget som ansvarlig og utviklet for å sikre trygget i en stadig mer ustabil sikkerhetssituasjon. Mest oppmerksomhet fikk alle budsjettpostene som opplevde kutt.

Finansministeren omtalte i forkant budsjettforslaget som kjedelig, i et forsøk på å dempe forventninger og roe ned gemyttene. Det har han egentlig helt rett i.

Forsvarsbudsjettet trakk allerede med forsvarsforliket på Stortinget i 2024 det lengste strået og ble utropt som budsjettvinner de kommende tolv årene, men hva skjuler seg egentlig bak festtalene?

I en vanskelig situasjon

Forsvaret var allerede tilbake på 1990-tallet i en økonomisk utfordrende situasjon. Den kalde krigen hadde kostet. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning og den dype freden var et faktum, oppstod et etterlengtet mulighetsvindu for å omstrukturere og kutte kostnader.

Iveren etter å frigjøre kapital, resulterte i det man gjerne kan kalle raseringen av et forsvar, er i nyere tid billedlig omtalt som å hente ut fredsdividenden. Narrativ som den «spisse enden» ble etablert for å rettferdiggjøre den stadige jakten på nye kostnadskutt.

Når Forsvaret nå skal styrkes, er det egentlig det som skjer?

Lars Ullensvang
Lars Ullensvang er nestleder i Befalets Fellesorganisasjon. I denne kronikken har han sett nærmere på regjeringens forslag til statsbudsjett og finansiering av Forsvaret (Foto: Øyvind Førland Olsen/Offisersbladet).

For å få det Forsvaret vi hadde i 2023 til å virke, ble det i fagmilitært råd anslått et behov for 80 milliarder. Alene, innebærer det omtrent 8 ekstra milliarder årlig frem mot 2036.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fastslo i februar 2025, to måneder inne i den nye langtidsplanperioden, at langtidsplanen de første årene allerede er underfinansiert med 72 milliarder. Når regjeringen trekker frem at nytt materiell blir stadig dyrere på grunn av økt etterspørsel og får lengre leveringstid, er det grunn til å anta at underfinansieringen øker jo lengre inn i planperioden vi beveger oss.

Skyver det foran seg

Erfaringsmessig har mange tidligere langtidsplaner resultert i at man skyver utfordringer foran seg. Regjeringen omtaler i positive ordelag at man følger opp langtidsplanen og at man faktisk finansierer den planlagte kostnadsbanen.

Utfordringen er imidlertid at kostnadsbanen ikke var forutsatt å øke mer enn 4 milliarder kroner.

Rett skal være rett, budsjettforslaget er korrigert for ordinær lønns- og prisvekst. Likevel er det ikke korrigert for hverken for prisveksten på militært materiell eller for en stadig mer krevende sikkerhetssituasjon.

Årsaken er enkel, regjeringen har lagt til grunn en gammel plan fra 2024, som Stortinget eventuelt har ansvaret for å endre. Når EU uttrykker at de skal være klar for en eventuell krig i 2030, er enn så lenge den norske planen å være klar i 2036 – vel vitende om at dette ikke har troverdig finansiering.

«Når Forsvaret skal vokse, må både budsjettene for lønn, EBA, nødvendig utrustning – men ikke minst aktivitet økes.»

-

Flere til Forsvaret

Flere områder innenfor forsvarsbudsjettet har fått mer penger. Den største økningen kommer innenfor personellopptrapping. I all hovedsak er økningen knyttet til flere faste ansatte, flere reservister og flere vernepliktige. Dette er bra. Forsvaret trenger flere mennesker. Fremfor alt trenger Forsvaret flere mennesker for å løse sine oppgaver med den strukturen man har.

Det trengs også flere mennesker for å ivareta den oppbygningen som må på plass for å ta imot det langtidsplanen legger opp til. Samtidig er det også viktig at nytt personell trenger både utrustning, foresatte, oppgaver og et sted å bo, samt at Forsvaret skal ha råd til å bruke de ansatte til å løse oppgaver.

Riktig kompetanse

Kanskje viktigere enn antall hoder, er kompetanse. Militær kompetanse produseres, vedlikeholdes og utvikles internt i Forsvaret. Dette skjer gjennom daglige operasjoner, vakt, seiling og øving. Når Forsvaret skal vokse, må både budsjettene for lønn, EBA, nødvendig utrustning – men ikke minst aktivitet økes.

I 2025 reduserte Forsvaret aktiviteten for å bygge beredskap.

Når aktiviteten i 2026 skal økes, så er sammenligningsnivået langt på vei et bunnivå.

Samtidig krever den skjerpede sikkerhetssituasjonen stadig mer, både med hensyn på situasjonsforståelse, tilstedeværelse og håndtering av oppdukkende hendelser. Dermed begrenses kompetanseproduksjon av både tilgang til ressurser og økonomi.

Innfasing av nytt materiell, utfasing av gammelt materiell og økt aktivitet innebærer også økte kostnader til materielldrift. Dette ønsker regjeringen å finansiere på bekostning av den planlagte strukturutviklingen, altså den nye strukturen som langtidsplanen la til grunn.

«Forsvaret trenger flere mennesker. Fremfor alt trenger Forsvaret flere mennesker for å løse sine oppgaver med den strukturen man har»

-

Må utvikle planen

Regjeringen er imidlertid åpne på at de vil ta initiativ til en tett dialog med Stortinget om videreutviklingen av langtidsplanen for å justere og endre planen.

Det er kanskje så tett på en politisk erkjennelse, som det er mulig å komme, av at forsvarsforliket fra 2024 er urealistisk.

Det forsvaret Stortinget ønsket seg kommer nemlig til å koste langt mer og må komme mye tidligere enn det langtidsplanen la opp til. Dermed blir det opp til Stortinget å finne penger eller redusere ambisjonen om nasjonal sikkerhet.

De ansatte leverer

Alt er imidlertid ikke helsvart. Forsvarets ansatte leverer hver dag sikkerhet og beredskap på et høyt nivå. Et stort antall ansatte, vernepliktige og reservister gjør sitt ytterste for å løse oppdraget innenfor de til enhver tid tilgjengelige ressursene. Denne lojaliteten og dedikasjonen, som må være enhver arbeidsgivers våte drøm, må som den dype freden likevel ikke tas for gitt.

Det er den som er garantisten for alt vi har, og alt vi er.