Aldri mer 9. april: Forsvarsevne bygges av mennesker og handling

9. april er ikke bare en dato i historiebøkene. Den er en påminnelse om hva som skjer når vi undervurderer trusler, overvurderer trygghet – og ikke er forberedt når det virkelig gjelder. «Aldri mer 9. april» er ikke et slagord til pynt. Det er en forpliktelse.

I en stadig farligere og mer uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon står Norge overfor et valg: Skal vi ta innover oss alvoret i tiden vi lever i, eller skal vi nok en gang håpe at det ordner seg?

Europa er i krig. Stormakter utfordrer internasjonal rett, grenser flyttes med makt, og militær styrke brukes som politisk virkemiddel. For Norge, med vår beliggenhet, vår lange kyst og våre strategiske ressurser, betyr dette én ting: Sikkerhet kan ikke tas for gitt.

Kan ikke overlates til andre

I mange år har vi lent oss tungt på Nato og traktatens artikkel 5 – løftet om kollektivt forsvar. Det har vært forståelig, men det har også blitt en sovepute. I dagens situasjon er det ikke først og fremst artikkel 5 som avgjør vår sikkerhet, men artikkel 3: Hvert enkelt medlemslands ansvar for egen forsvarsevne.

Artikkel 3 handler i bunn og grunn om kontroll. Vi kan ikke kontrollere andres beslutninger, prioriteringer eller handlekraft i en krisesituasjon. Det eneste vi fullt ut kontrollerer, er vår egen adferd. Derfor kan ansvaret for vår egen sikkerhet aldri overlates til andre.

Evnen og viljen til å forsvare eget territorium er ikke bare et nasjonalt ansvar – det er selve grunnlaget for alliert støtte. Uten troverdig egen motstandsevne svekkes også alliansens vilje og evne til å komme oss til unnsetning. Og det haster.

Langtidsplanen for Forsvaret legger opp til en betydelig styrking av norsk forsvarsevne. Nye kapasiteter, mer materiell, økt aktivitet og høyere beredskap. Dette er nødvendig og riktig. Men i planens siste setning ligger kanskje den viktigste erkjennelsen av alle: Det er menneskene i Forsvaret som skal gjennomføre forsvarsløftet.

Et spørsmål om sikkerhet

Et forsvar består ikke av systemer alene. Det består av mennesker med kompetanse, erfaring og vilje til å stille opp når det gjelder. Uten dem er kuler, krutt og fregatter lite verdt.

Skal Forsvaret styrkes, må også Forsvarets folk ha rammevilkår som gjør det mulig å stå i tjenesten over tid. Personell er ikke en forutsetning man kan ta for gitt – det er en kapasitet som må bygges, vedlikeholdes og prioriteres. Dette er ikke særkrav, men et spørsmål om nasjonal sikkerhet.

2026 er totalberedskapsår. Det forplikter ikke bare myndighetene, men oss alle. Totalforsvaret fungerer bare når hele samfunnet tar ansvar – også den enkelte borger.

Utsetter forsvarsløftet

Den opprinnelige langtidsplanen for Forsvaret la opp til at forsvarsløftet skulle realiseres frem mot 2036. I Europa er budskapet tydelig: Det eneste vi ikke har, er tid. Likevel har Norge i den rebalanserte langtidsplanen valgt å utsette deler av forsvarsløftet.

På 1930‑tallet erfarte Norge at en akutt styrking av forsvaret ikke lot seg gjennomføre når krisen først var et faktum. Har vi egentlig grunn til å tro at det er annerledes i 2026?

Forsvarsevne bygges ikke med intensjoner, forventninger eller ambisjoner. Den bygges gjennom handling – før det haster.